God jul!

Her kommer en julehilsen fra meg her i Potosi!

God jul og godt nyttår alle sammen!

På tide med en liten oppdatering og på tide å ønske alle en god jul! Selveste julaften i dag jo… jeg gleder meg til julefeiring her i kveld, sammen med alle rampungene her på Himmelbjerget!

Først av alt så har jeg vært i Cochabamba nok en gang og varmet meg opp! Det ble mange timer tilbrakt på Canchaen, markedet, for å handle inn julegaver til ungene her på barnehjemmet. Så om jeg ikke allerede var forsynt, er jeg nå mer en forsynt av det alt for stappfulle og illeluktene markedet. Ellers var grunnen for dette Cochabamba-besøket graduasjoenen til den ene dattera til tia Sonia. Tia Sonia er en av tantene som jobber på Corazon Grande, veldig smilende og glad! 11. desember ble Emma graduert fra videregående, så når skole/studie starter opp i februar igjen skal hun begynne å studere språk. Graduasjonen var for så vidt flott og intressant, men som alt her i Bolivia, begynte det ikke på tida og varte heller vel og lenger. En time for seint starta graduasjonen og da den endelig starta tok det enda tre timer før alt var ferdig. Det ble en tårevåt avskjed med skolekamerater for Emma. Etter graduasjonen var det middag hjemme hos tia Sonia. Etter familiens tradisjon ble det servert en kyllingsuppe med disse herlige små, svarte potetene. Jeg kommer ikke på navnet i farten, men disse potetene er tørket, nedgravd i jorda, ja ikke vet jeg helt hva de gjør med disse pototene…noe rart er det i hvert fall for oss utlendinger!

Emma i uniformen for å bli graduert.

Hver eneste elev blir høytidelig lest opp og går opp på rød løper samen med foreldre/faddere. I dette tilfellet til Emma fikk Ivan, frivillig på Corazon Grande, gå sammen med Emma og faren. Framme med scenen får de diplom.

Siste dagen i Cochabamba rakk jeg å få med meg litt av Lucia-feriringen på Corazon Grande. Gode pepperkaker, julemusikk, julegrøt og ikke minst flott Luciatog, altså; god julestemning!

Janett synger Lucia på svensk! Rent og pent...var det vel akkurat ikke!

Så. Nå skal dere sleppe å lese så mye mer! I stedet slenger jeg med bilder fra den siste tiden i Potosi. Julebaking, julelys, julestrømper og julemusikk!

Kakemennbaking!

Miguel og Orlando

En fin, ferdig pyntet kakemann.

Og mange fint pyntet kakemenn!

Pepperkakebaking på dagsenteret Maria Cristina.

Og pynting av pepperkake!

Jada, mandag ankom den lille valpen her! Så nå har vi vakthund =) Ungene valgte det klingende navnet Body. De var ikke helt klar over at body betyr kropp...

Rosa og Body. Body var så heldig å få bli med oss ned til plazaen samme kveld og se på julelysene!

Mandags kveld tok vi turen ned til Plazaen for å se på julelysene. Og det var fint kan jeg si! Aldri har jeg sett en plaza så stappfull av lys i alle muligeblinkende farger!

Ungene var mer en ivrige på å bli tatt bilder av. Problemet var heller å få et klart bilde.. noe jeg aldri lykktes med.

Englenen Gabriel =)

Her er et bilde fra juleavslutningen på dagsenteret, som var nå på onsdag. Først var spiste vi pepperkaker og drakk kakao. Etterpå var det lek og sprell og lydnivå på topp, før maten ble servert: Bakte pototer, kylling i ovnen, maiskolbe, salat, tomat og rødløk. En rett som spises med hendene. Før ungene gikk hjem ble det utdelt julegaver til alle: en leke og snop.

Omar baker pepperkaker.

For en gang skyld, samarbeid!

Ferdig pyntet pepperkake , nam!

Her lager vi julestrømper! Nå er disse hengt opp og fulle med snop!

Joda, jentene kunne sy, men det var litt værre med guttene.

Adriana og julestrømpen!

Nå mangler bare Askepott, familie, pinnekjøttet... neida, jul er det her også!

Papá Noél og adventsgleder!

Nå har jeg holdt ut nesten to uker i Potosi, så da belønner jeg meg selv med å ta en tur til Cochabamba denne helga! Jeg skal vel kanskje ikke si “holdt ut” som om alt er helt uutholdelig her, tvert imot så har tilstandene bedret seg og jeg trives heller bra her oppe i høyden!

Først og fremst så har det vært en glede å få på plass varmeovner! Nå slipper jeg å gå med ullundertøy, t-skjorte, genser, alpakkagenser og vinterjakke inne.

Dagen etter at jeg kom tilbake fra Cochabamba flyttet jeg opp på barnehjemmet. Selv om jeg var godt fornøyd der jeg bodde, er jeg enda mer fornøyd med å bo på barnehjemmet. Rommet mitt er rett ovenfor gutterommet, det er vel kanskje den eneste ulempen om jeg vil se det slik. Lyder fra krangling, hopping i senger og flytting på senger hver eneste kveld…

Rommet mitt: stort og fint med knirkegulv og en høyt verdsett varmeovn.

Usikten fra vinduet mitt. Nesten som å se ut fra en fengselsgitter, men det er bedre det enn at vinduer går i stykker... Om dere klarer å se den store bygningen i midten, så er det der ungene skal gå på skole når de starter opp etter sommerferien.

Her er ustikten fra andre siden av barnehjemmet.

Enda finere er det å se utover Potosi etter at det er mørkt!

Desember for meg har helt siden jeg kan huske betydd pakkekalender. Vel, jeg får desverre ikke pakkekalender av mor nå lenger. I stedet har jeg brakt skikken videre til Himmelbjerget. Dagen før 1. desember var vi alle i full sving med å lage julenissen som skulle bli pakkekalenderen våres. Ingen av ungene skjønte helt hva jeg mente med denne pakkekalenderen, men da første luke ble åpnet begynte de å skjønne! Nå sitter alle spent hver morgen for å se hvem som får dagens presang.

Her er vi i gang med å krølle og lime papir. Det var mye arbeid, så vi hoppet sent i seng denne kvelden.

Miguel i arbeid =)

Til slutt ble vi heldigvis ferdige. Her er Omar med Papá Noél.

Og her er alle sammen med Papá Noél! Den lilla og hvite esken som Agripina holder, er gaven som hver dag inneholder gaver til ungene.

I dag var presangen til alle; dart. Så i ettermiddag kastet vi piler til den store gullmedalje og fikk til slutt en flink vinner med navn Agripina.

Seiersjenta!

Tilslutt slenger jeg med noen bilder dagsenteret og diverse andre ting!

Her er ungene på Maria Cristina i full gang med å lage papirbilder.

En stolt Adriann med Minnie!

Jonathan

Resultatet!

Søndager er det søndagsskole her på barnehjemmet for ungene i nabolaget. Det er nok få i nabolaget som slunter unna, for lokalet er alltid stappfullt! Med den beste sangstemmen de har synger de for full hals =)

Unger, unger, unger...

Og et siste bilde og hilsen til Tía Margarita! Ungene sammen med en plakat med bilder fra tiden med tía Margarita =)

Ja, så må jeg ikke å glemme å nevne en siste god nyhet! Jeg sitter faktisk på rommet mitt nå og blogger! Med andre ord, vi har internett på Himmelbjerget!

Velkommen tilbake til sivilisasjonen!

Etter inbrudd og mye action har alt begynt å roe seg. Dagene har gått sin vanlige gang og ettersom mer eller mindre fire uker er gått har Margit vendt nesa hjemover mot Norge. Stort sett har ukene gått i mye jobbing, med litt rom for turistattraksjoner. Margit har holdt seg oppe på Himmelbjerget, mens jeg har vært delvis på dagsenteret Maria Cristina og delvis på Himmelbjerget. Til tross for mye frustrasjon, så har det blitt noen få forbedringer på denne tiden. Det har nemlig blitt ansatt en kokkedame på Himmelbjerget, i tillegg har vi fått en en sårt trengene leksehjelp. Huseigeren min er lærer og har tatt på seg jobben å lære ungene på Himmelbjerget å lese og skrive, og ellers det de må trenge av hjelp til lekser. Jeg må si jeg har flirt flere ganger når jeg hørt henne lære dem alfabetet; så tydelig som hun bare klarer sier hun “Mmmmm!! Slik som kua sier!!”

Både på Maria Cristina og Himmelbjerget har vi laget sprelleklovner i fleng:

Her er sprellekloven =D

Ungene har ogsaa tegnet i fleng!

Her lager ungene paa Maria Cristina sprelleklovner.


Juanito, soennen til kapitanen. Et herlig, lite vesen!





Enda en fargerik klovn =D

Siste søndagen til Margit ble vi invitert på fiskemiddag hos Capitan Jacinto og Capitana Juana. Det smakte fortreffelig! Etterpå tok de oss med til noen badebasseng som ligger i Tarapaya, en liten by en halvtime fra Potosi. Det som er spesielt med disse badebassengene er at vannet kommer fra en vulkan, med andre ord, vannet er glodvarrmt! Selv om det var stas å bli tatt med hit, så var både jeg og Margit litt skeptiske til å gå ut i disse badebassenget der det bokstavelig talt var stappfullt av bolivianere. Mayora, som også var med, såg nok skepsisen våres, for hun leide et eget lite badebasseng i et eget rom til meg og Margit =) Jeg må også nevne at noen dager før hadde jeg og Margit vært en tur til en varm lagune; en liten, naturlig dam med varmt vann. Der var det nesten ikke folk og omgivelsene rundt var betydelig mye finere!

Sist torsdag satte jeg og Margit oss lykkelige inn i en taxi som kjørte oss til Sucre. Derfra tok vi fly til Cochabamba. Rettere sagt vi tok fly tilbake til sivilisasjonen! Det er vanskelig å beskrive det, men da vi kom til Cochabamba hadde vi følelsen av å ha vært ute i skogen i flere måneder og i tillegg glemt hvordan verden virkelig er. Ikke det at Potosi ikke er en del av verden, heller det at livet i Potosi er noe helt spesielt som jeg aldri har opplevd før. Uansett, her i Cochabamba har vi fått tid til å nyte livets glade og varme dager! Vi har truffet på gamle kjente og også noen nye ansikter. Vi har vært både på kino og teater, spist is og annen god mat og selvfølgelig vært på besøk hos jentene på Corazon Grande. Det har rett og slett vært noen herlige dager her i Cochabama, ja, det har rett og slett vært som å komme hjem igjen!

Margit er allerede i Norge, mens jeg skal tilbake til Potosi i morgen. Jeg har vært i Cochabama lenger enn jeg hadde planlagt. Flere uker i Potosi har ført til kraftig forkjølelse både for meg og Margit. Formen min var heller litt skral da jeg ankom Cochabama, så det ble et raskt legebesøk der jeg fikk en diger sprøyte og andre piller! I dette landet spares det ikke på medisner for å si det sånn… På grunn av denne forkjølelsen bestemte jeg meg fort for at noen ekstra dager i varmen ikke vil være annet enn bra for meg! Nå er nesten frisk som en fisk og klar for å dra tilbake til Potosi igjen! Før jeg drar tilbake skal jeg kjøpe varmeovner til barnehjemmet! Enda en forbedring =D Forholdene vil bli mye mer levelige med varme høyt der oppe i kulden!

Slike bor jeg!

Ettersom verken jeg eller Margit har våget å sove flere netter på barnehjemmet inntil Mayjora var tilbake, har Margit fått varmet seg opp på hotelrom, mens jeg har varmet meg opp på det rommet som jeg leier her i Potosi. Fridagene brukte vi på å få med oss flere turistattraksoner her i Potosi. Her er noe av det vi fikk med oss:

På utsiden ser det tydelig ut som en kirke, men da vi gikk en ble vi ikke helt sikre på hva dette bygget brukes til nå for tiden.

I forbindelse med alle helgens dager, kunne vi ikke unngå å ta oss en til til kirkegården her i Potosi. Det meste gikk helst rolig for seg mens vi var der, folk kom med blomster, mat og drikkevarer. Eneste plassen vi fant litt liv var den delen der de fattigste er begravt; her var det et band som spilte.

Alle helgens dager feires mye mer her i Bolivia enn hjemme! Huseigeren min fortalte meg litt om hvordan de hadde feiret. Den ene dagen hadde de vært rundt på husene til folk. Det er slik, om jeg forstod det rett, at de som har noen i huset som har dødd det siste året åpner opp huset sitt slik at hvem som helst kan gå inn. De som kommer inn blir servert småkaker og et lite glass med en alt for søt og ekkel vin. Jeg fikk selv smake både vin og kjeks av huseigeren min ettersom hun hadde mer enn nok av rester fra disse besøkene...

På tirsdags kveld var Mayora tilbake igjen fra Oruru, så etter disse herlige fridagen med turistattraksjoner, har vi komt oss opp igjen på jobb på barnehjemmet!

Så til slutt, noen bilder av rommet jeg leier. Det leier jeg for den smekke summen av 250 kroner i måneden. Det er flere hus på denne eiendommen og tilsammen bor det rundt syv familier her. Rett og slett et lite nabolag, på en liten plass! Folka som bor her veldig hyggelige, jeg har varmt vann i dysjen og rommet mitt er varmt, så jeg er fornøyd!

Inn denne døra bor jeg! Ligger rett ved siden av dagsenteret Maria Cristina.

Jeg bor helt innerst i dette "nabolaget". Så dette blir vel "gangen inn til huset mitt.

Opp denne trappa, så er vi snart fremme til rommet mitt!

Vi nærmer oss! Døra til venstre er forresten inn til kjøkkene til huseigeren min. Av og til får jeg frokost der =)

Her er rommet mitt! Ikke alt for stort og heller ikke alt for fint, men akkurat passelig varmt!

Og, det skal jeg si, jeg har gått til innkjøp av en veldig god dyne, i stedet for lag på lag med disse tunge ullteppene som vanligvis brukes.

Ja, badet til slutt! Det deler jeg sammen med huseiger og sønnen hennes. Det skjer både titt og ofte at det ikke går an å trekke ned. Så ofte at jeg tror jeg egentlig burde latt være å delt akkurat den informasjonen!

Grøss og gru!

Joda, det er mangt man skal få oppleve i livet! Fredags morgning drog Mayora til Oruru for å delta på 90 års jubileumet til Frelsesarmeen. Jeg og Margit ble satt til å passe på barnehjemmet frem til hun skulle komme hjem, mandags kveld. Margit forresten, jobber som frivillig på Himmelbjerget en måndes tid. Hun ble med meg tilbake her til Potosi fra Trinidad. Videre, det var slik da, at vi skulle ha ungene fram til lørdags ettermiddag, så skulle mødrene komme å hente dem. Ettersom det er “alle helgens dager” og mye feiring og tradisjoner hadde mødrene et ønske om å få ha ungene for helga. Slik ble det også! Fredags kveld hadde vi også en riktig koselig stund: Vi lagte boller og siden vi ikke fikk stekeovnen til å virke, så ble det frityrsteikte boller. Det falt i smak hos ungene, alle spiste til de ikke orket en matsmule til!

Lørdags ettermiddag kom mødrene og hentet barna. Da alle var dratt fra barnehjemmet utnyttet jeg og Margit muligheten til å ta oss en tur ned i byen. Margit hadde heller ikke vært utenfor barnehjemmet på fem dager, så for henne spesielt føltes det godt å få luftet seg en tur! Det ble en riktig hyggelig bytur, men hyggestunden varte ikke lenger enn til da vi skulle hjem. Da vi stod og skulle låse opp porten til barnehjemmet, ville rett og slett ikke døra la seg låse opp! Vi prøvde og prøvde, men måtte til slutt gi opp og bestemte oss for å overnatte på hotel. Forsåvidt et greit valg, med tanke på at hotellet er betrakelig varmere enn barnehjemmet!

Dagen derpå reiste vi opp til barnehjemmet etter frokost for å gjøre et nytt forsøk på å låse opp. Det hadde vel enset oss, tanken om at kanskje noen hadde brøtet seg inn i løpet av natten. Og om vi ikke hadde hatt en liten klump i magen fra før av, så ble den i hvertfall betraktelig større da vi kom fram til barnehjemmet og så porten som stod på vidt gap. Det var ikke gjort hærverk, men datamaskin, radio og penger fra kontoret var borte! Joda, så der stod vi fint oppi det! Jeg må innrømme at jeg ikke følte meg som den beste husvokteren i det øyeblikket!

Likevel, så er jeg rett og slett sikker på at dette er et innbrydd som ville skjedd uansett om jeg og Margit hadde sovet der den natta eller ikke. Og, om vi hadde sovet der og det hadde kom innbryddstyver, ja, mens jeg hadde ligget i senga, så hadde jeg i hvert fall ikke hoppet ut av senga for å angripe ranerne. Jeg hadde ligget musestille i senga og bedt en stille bønn om at de måtte forlate barnehjemmet uten å røre meg.

Så skal jeg vise noen bilder av barnehjemmet og fortelle hvorfor vi ikke fikk opp døra og hvorfor det ikke var nødvendig å gjøre hæreverk for å få med seg det de ville av verdisaker:

Porten stod slik, på vidt gap, da vi kom opp på barnehjemmet lørdags morgen. Det er nemlig ingen hengelåser på porten, så disse store dørene er det bare å lukke opp fra innsiden. Den lille døra, som dere kan se på portdøra til høyre, derimot har to låser: en smekklås og en vanlig lås. Smekklåsen kan bare låses opp fra innsiden, så det var årsaken til at jeg og Margit ikke fikk opp låsen fra utsiden.

Her ser dere hvor enkelt det er å hoppe over muren til barnehjemmet! Det er kanskje den letteste plassen, om man da hopper opp på muren der hvor Margit står, så går derfra og bort til der hvor hjørnet på barnehjemmet er. Om dere klarer å se det, så ligger det en planke på muren (med hjørnet på barnehjemmet). Denne planken er stilaset arbeidsfolket bruker. Går du over på denne planken, kan du spasere videre bort på stilaset og ned stigen. Så lett er det gjort! Og da er det fritt fram! Alle dører inn til barnehjemmet har smekklåser og ettersom jeg og Margit ikke hadde nøkler til å låse opp smekklåsene fra utsiden, stod det flere dører åpne den natten innbryddet skjedde. Dermed var det fritt fram for innbruddstyvene å forsyne seg av det de ville ha! Og uten å gjøre hærverk!

Joda, så livet har mangt å by på!