Velkommen tilbake til sivilisasjonen!

Etter inbrudd og mye action har alt begynt å roe seg. Dagene har gått sin vanlige gang og ettersom mer eller mindre fire uker er gått har Margit vendt nesa hjemover mot Norge. Stort sett har ukene gått i mye jobbing, med litt rom for turistattraksjoner. Margit har holdt seg oppe på Himmelbjerget, mens jeg har vært delvis på dagsenteret Maria Cristina og delvis på Himmelbjerget. Til tross for mye frustrasjon, så har det blitt noen få forbedringer på denne tiden. Det har nemlig blitt ansatt en kokkedame på Himmelbjerget, i tillegg har vi fått en en sårt trengene leksehjelp. Huseigeren min er lærer og har tatt på seg jobben å lære ungene på Himmelbjerget å lese og skrive, og ellers det de må trenge av hjelp til lekser. Jeg må si jeg har flirt flere ganger når jeg hørt henne lære dem alfabetet; så tydelig som hun bare klarer sier hun “Mmmmm!! Slik som kua sier!!”

Både på Maria Cristina og Himmelbjerget har vi laget sprelleklovner i fleng:

Her er sprellekloven =D

Ungene har ogsaa tegnet i fleng!

Her lager ungene paa Maria Cristina sprelleklovner.


Juanito, soennen til kapitanen. Et herlig, lite vesen!





Enda en fargerik klovn =D

Siste søndagen til Margit ble vi invitert på fiskemiddag hos Capitan Jacinto og Capitana Juana. Det smakte fortreffelig! Etterpå tok de oss med til noen badebasseng som ligger i Tarapaya, en liten by en halvtime fra Potosi. Det som er spesielt med disse badebassengene er at vannet kommer fra en vulkan, med andre ord, vannet er glodvarrmt! Selv om det var stas å bli tatt med hit, så var både jeg og Margit litt skeptiske til å gå ut i disse badebassenget der det bokstavelig talt var stappfullt av bolivianere. Mayora, som også var med, såg nok skepsisen våres, for hun leide et eget lite badebasseng i et eget rom til meg og Margit =) Jeg må også nevne at noen dager før hadde jeg og Margit vært en tur til en varm lagune; en liten, naturlig dam med varmt vann. Der var det nesten ikke folk og omgivelsene rundt var betydelig mye finere!

Sist torsdag satte jeg og Margit oss lykkelige inn i en taxi som kjørte oss til Sucre. Derfra tok vi fly til Cochabamba. Rettere sagt vi tok fly tilbake til sivilisasjonen! Det er vanskelig å beskrive det, men da vi kom til Cochabamba hadde vi følelsen av å ha vært ute i skogen i flere måneder og i tillegg glemt hvordan verden virkelig er. Ikke det at Potosi ikke er en del av verden, heller det at livet i Potosi er noe helt spesielt som jeg aldri har opplevd før. Uansett, her i Cochabamba har vi fått tid til å nyte livets glade og varme dager! Vi har truffet på gamle kjente og også noen nye ansikter. Vi har vært både på kino og teater, spist is og annen god mat og selvfølgelig vært på besøk hos jentene på Corazon Grande. Det har rett og slett vært noen herlige dager her i Cochabama, ja, det har rett og slett vært som å komme hjem igjen!

Margit er allerede i Norge, mens jeg skal tilbake til Potosi i morgen. Jeg har vært i Cochabama lenger enn jeg hadde planlagt. Flere uker i Potosi har ført til kraftig forkjølelse både for meg og Margit. Formen min var heller litt skral da jeg ankom Cochabama, så det ble et raskt legebesøk der jeg fikk en diger sprøyte og andre piller! I dette landet spares det ikke på medisner for å si det sånn… På grunn av denne forkjølelsen bestemte jeg meg fort for at noen ekstra dager i varmen ikke vil være annet enn bra for meg! Nå er nesten frisk som en fisk og klar for å dra tilbake til Potosi igjen! Før jeg drar tilbake skal jeg kjøpe varmeovner til barnehjemmet! Enda en forbedring =D Forholdene vil bli mye mer levelige med varme høyt der oppe i kulden!

Slike bor jeg!

Ettersom verken jeg eller Margit har våget å sove flere netter på barnehjemmet inntil Mayjora var tilbake, har Margit fått varmet seg opp på hotelrom, mens jeg har varmet meg opp på det rommet som jeg leier her i Potosi. Fridagene brukte vi på å få med oss flere turistattraksoner her i Potosi. Her er noe av det vi fikk med oss:

På utsiden ser det tydelig ut som en kirke, men da vi gikk en ble vi ikke helt sikre på hva dette bygget brukes til nå for tiden.

I forbindelse med alle helgens dager, kunne vi ikke unngå å ta oss en til til kirkegården her i Potosi. Det meste gikk helst rolig for seg mens vi var der, folk kom med blomster, mat og drikkevarer. Eneste plassen vi fant litt liv var den delen der de fattigste er begravt; her var det et band som spilte.

Alle helgens dager feires mye mer her i Bolivia enn hjemme! Huseigeren min fortalte meg litt om hvordan de hadde feiret. Den ene dagen hadde de vært rundt på husene til folk. Det er slik, om jeg forstod det rett, at de som har noen i huset som har dødd det siste året åpner opp huset sitt slik at hvem som helst kan gå inn. De som kommer inn blir servert småkaker og et lite glass med en alt for søt og ekkel vin. Jeg fikk selv smake både vin og kjeks av huseigeren min ettersom hun hadde mer enn nok av rester fra disse besøkene...

På tirsdags kveld var Mayora tilbake igjen fra Oruru, så etter disse herlige fridagen med turistattraksjoner, har vi komt oss opp igjen på jobb på barnehjemmet!

Så til slutt, noen bilder av rommet jeg leier. Det leier jeg for den smekke summen av 250 kroner i måneden. Det er flere hus på denne eiendommen og tilsammen bor det rundt syv familier her. Rett og slett et lite nabolag, på en liten plass! Folka som bor her veldig hyggelige, jeg har varmt vann i dysjen og rommet mitt er varmt, så jeg er fornøyd!

Inn denne døra bor jeg! Ligger rett ved siden av dagsenteret Maria Cristina.

Jeg bor helt innerst i dette "nabolaget". Så dette blir vel "gangen inn til huset mitt.

Opp denne trappa, så er vi snart fremme til rommet mitt!

Vi nærmer oss! Døra til venstre er forresten inn til kjøkkene til huseigeren min. Av og til får jeg frokost der =)

Her er rommet mitt! Ikke alt for stort og heller ikke alt for fint, men akkurat passelig varmt!

Og, det skal jeg si, jeg har gått til innkjøp av en veldig god dyne, i stedet for lag på lag med disse tunge ullteppene som vanligvis brukes.

Ja, badet til slutt! Det deler jeg sammen med huseiger og sønnen hennes. Det skjer både titt og ofte at det ikke går an å trekke ned. Så ofte at jeg tror jeg egentlig burde latt være å delt akkurat den informasjonen!

Grøss og gru!

Joda, det er mangt man skal få oppleve i livet! Fredags morgning drog Mayora til Oruru for å delta på 90 års jubileumet til Frelsesarmeen. Jeg og Margit ble satt til å passe på barnehjemmet frem til hun skulle komme hjem, mandags kveld. Margit forresten, jobber som frivillig på Himmelbjerget en måndes tid. Hun ble med meg tilbake her til Potosi fra Trinidad. Videre, det var slik da, at vi skulle ha ungene fram til lørdags ettermiddag, så skulle mødrene komme å hente dem. Ettersom det er “alle helgens dager” og mye feiring og tradisjoner hadde mødrene et ønske om å få ha ungene for helga. Slik ble det også! Fredags kveld hadde vi også en riktig koselig stund: Vi lagte boller og siden vi ikke fikk stekeovnen til å virke, så ble det frityrsteikte boller. Det falt i smak hos ungene, alle spiste til de ikke orket en matsmule til!

Lørdags ettermiddag kom mødrene og hentet barna. Da alle var dratt fra barnehjemmet utnyttet jeg og Margit muligheten til å ta oss en tur ned i byen. Margit hadde heller ikke vært utenfor barnehjemmet på fem dager, så for henne spesielt føltes det godt å få luftet seg en tur! Det ble en riktig hyggelig bytur, men hyggestunden varte ikke lenger enn til da vi skulle hjem. Da vi stod og skulle låse opp porten til barnehjemmet, ville rett og slett ikke døra la seg låse opp! Vi prøvde og prøvde, men måtte til slutt gi opp og bestemte oss for å overnatte på hotel. Forsåvidt et greit valg, med tanke på at hotellet er betrakelig varmere enn barnehjemmet!

Dagen derpå reiste vi opp til barnehjemmet etter frokost for å gjøre et nytt forsøk på å låse opp. Det hadde vel enset oss, tanken om at kanskje noen hadde brøtet seg inn i løpet av natten. Og om vi ikke hadde hatt en liten klump i magen fra før av, så ble den i hvertfall betraktelig større da vi kom fram til barnehjemmet og så porten som stod på vidt gap. Det var ikke gjort hærverk, men datamaskin, radio og penger fra kontoret var borte! Joda, så der stod vi fint oppi det! Jeg må innrømme at jeg ikke følte meg som den beste husvokteren i det øyeblikket!

Likevel, så er jeg rett og slett sikker på at dette er et innbrydd som ville skjedd uansett om jeg og Margit hadde sovet der den natta eller ikke. Og, om vi hadde sovet der og det hadde kom innbryddstyver, ja, mens jeg hadde ligget i senga, så hadde jeg i hvert fall ikke hoppet ut av senga for å angripe ranerne. Jeg hadde ligget musestille i senga og bedt en stille bønn om at de måtte forlate barnehjemmet uten å røre meg.

Så skal jeg vise noen bilder av barnehjemmet og fortelle hvorfor vi ikke fikk opp døra og hvorfor det ikke var nødvendig å gjøre hæreverk for å få med seg det de ville av verdisaker:

Porten stod slik, på vidt gap, da vi kom opp på barnehjemmet lørdags morgen. Det er nemlig ingen hengelåser på porten, så disse store dørene er det bare å lukke opp fra innsiden. Den lille døra, som dere kan se på portdøra til høyre, derimot har to låser: en smekklås og en vanlig lås. Smekklåsen kan bare låses opp fra innsiden, så det var årsaken til at jeg og Margit ikke fikk opp låsen fra utsiden.

Her ser dere hvor enkelt det er å hoppe over muren til barnehjemmet! Det er kanskje den letteste plassen, om man da hopper opp på muren der hvor Margit står, så går derfra og bort til der hvor hjørnet på barnehjemmet er. Om dere klarer å se det, så ligger det en planke på muren (med hjørnet på barnehjemmet). Denne planken er stilaset arbeidsfolket bruker. Går du over på denne planken, kan du spasere videre bort på stilaset og ned stigen. Så lett er det gjort! Og da er det fritt fram! Alle dører inn til barnehjemmet har smekklåser og ettersom jeg og Margit ikke hadde nøkler til å låse opp smekklåsene fra utsiden, stod det flere dører åpne den natten innbryddet skjedde. Dermed var det fritt fram for innbruddstyvene å forsyne seg av det de ville ha! Og uten å gjøre hærverk!

Joda, så livet har mangt å by på!

Det er ikke alltid så lett å telle!

Ja, så var det Casa Himmelbjerget. Jeg hadde min første arbeidsdag der dagen før jeg drog til Trinidad for noen dager for å treffe på Boliviafamilien. Nå har det tilsammen blitt en uke på jobb på verdens høyesteliggende barnehjem. Dog den korte tiden, har det likevel vært nok tid til å bli frustrert, irritert og skremt!

Fire livlige gutter! Miguel, José Orlando, Victor og Omar.

Det bor åtte unger på barnehjemmet. Fire gutter og fire jenter. De er noen livlige og trivelige vesen alle sammen! Mye skal det heller ikke til før de er fornøyde. Selv om de har flyttet hjemmefra nylig er det stort sett smil og latter å finne hos dem. Om jeg spør om de trives, så får jeg til svar at hjemme var det alltid kjedelig, mens her er det gøy å være. Det er kjekt å høre! Samtidig må jeg si at jeg for min del hadde langt i fra vært fornøyd med standarden på barnehjemmet slik den er nå. Da må jeg også legge til at jeg hadde nok aldri vært fornøyd ettersom jeg kommer der jeg kommer fra. Mine høye krav til standard er og bli litt for høye her i Potosi. Likevel så finnes det akutte behov for forbedringer slik barnehjemmet er nå, da vil jeg nevne tre ting spesielt: Vann har vi maks en halvtime hver dag, tidlig om morgningen. Kun avdelingen jentene bor på er det vann i dysj og do, ellers gjelder det å fylle opp det som er av kopper og kar med en liten vannslange. Mangel på vann går igjen selvsagt utover hygiene. Det blir vanskelig å få en god rutine på både vasking av seg selv og klær. Dette er unger som ikke er vandt med særlig hygiene og som trenger å lære, og det litt fort! Om ikke de er blitt skitnere enn det de var da de kom til barnehjemmet, så er det ikke langt i fra! Som nummer to kommer kulden. Potosi ligger høyt oppe og det er slettes ikke mye varme her. Spesielt kaldt blir det inne på barnehjemmet ettersom det ikke er en eneste ovn til å varme opp huset med. Jeg må forresten nevne det da, at kuldeproblemet er størst for meg, Margit og Mayora. Ungene er vandt til kulden, noe som du fort ser når du ser huden i ansiktene og hendene av elefanthud!

Agripina

Mirian og oppvask!

Rosalinda

Siste punktet jeg vil nevne er behovet for en kokkedame. Det er rett og slett for mye jobb for Mayora alene å både lage mat og ha den tiden hun skulle hatt til ungene. Da tenker jeg spesielt på at disse ungen trenger leksehjelp! Ja, for det er ikke like lett å telle alltid. Jentene klarer seg stort sett bedre enn guttene, men alle skulle vært flinkere enn det de er. Vi har tre unger i tredje klasse og ingen av dem kan lese! To av dem kan heller ikke telle lenger enn til ti. Likevel kommer de hjem med både leselekse og regnestykker. Her i Bolivia er det slik at om man ikke er flink nok passerer man ikke skoleåret og må gå det på ny. Hvordan i alle dager noen kan passere helt til tredje klasse uten å kunne noe som helst er for meg helt ubegripelig! Både jeg og Margit har gjort våre forsøk på å lære dem å lese og regne og heldigvis har vi sett noen få framskritt! Men det er jammen ikke lett å få dem til å forstå hva gange og deling er, selv om vi prøver oss med både å tegne mattestykkene konkret på papiret og å få dem til å telle steiner! “Her har du tre bunker med fem steiner i hver bunke, hvor mange steiner har du tilsammen?”

Jada, en kan til tider bli ganske frusrert av mangt oppe på Himmelbjerget! Men jeg må si det at jeg er glad for at disse ungene har fått komt på barnehjem, det trenger de om de skal ha noen muligheter senere i livet!

…før du tar imot opplevelsene livet tilbyr deg!

Da er jeg klar! En, to, tre; pust inn, pust ut!

Casa Himmelbjerget på norsk, “Wasincheij” cerca del cielo på quechua/spansk, altså dette nye barnehjemmet som Marita Bjerga har vært med å bygget, er årsaken til at jeg bor i Potosi for tiden. Byggingen ble begynt for nærmere to år siden og byggingen pågar fremdeles. De første åtte ungene er flyttet inn og de førti resten ungene som skal flytte inn, flytter forhåpentligvis ikke inn før den dag barnehjemmet er helt, hundreprosent ferdig.

Bygging blir vel stort sett alltid utsatt, i hvert fall er ikke dette barnehjemmet et av unntakene. Etter flere tidligere utsettelser av åpningen av barnehjemmet, reiste jeg ned til Bolivia i god tro om at barnehjemmet i hvert fall skulle være oppe å gå i slutten av august. En liten måned på Corazon Grande ville bare bli en hyggelig start på et heller langt opphold i Potosi. Om det kanskje ikke var overraskene, så var det skuffene å måtte innrette seg etter at barnehjemmet langt fra var ferdig og klart til åpning i slutten av august. I et frusrert øyeblikk fikk jeg avklart med Capitan Jacinto og Capitana Juana, som driver dagsenteret Maria Cristina i Potosi, at jeg kunne komme i slutten av september til Potosi og hjelpe til på dagsenteret fram til Himmelbjerget ble åpnet.

I forbindelse med dagsenteret Maria Cristina, skal Sven ha en stor takk! Dette dagsenteret har mer eller mindre 35 unger. Det er åpent mandag, tirsdag og onsdag ettersom midlene ikke rekker til mer. Åpningstiden er fra 10 til halv 4. Noen av ungene kommer på formiddagen og går på skolen på ettermiddagen, mens ungene som går på skolen på formiddagen kommer på ettermiddagen. Jeg må inrømme at jeg ble godt overrasket andre dag på jobb her, da jeg innså at verken Capitan eller Capitana kom til å dukke opp. Jeg satt altså alene med ansvaret for alle ungene. Den eneste andre som var på jobb, var tia Viqui, som er kokkedama på Maria Cristina. Nå har jo dagene gått og jeg har innsett at Capitanene ikke er mye av tiden sin på dagsenteret. Det har skyld i at bade Jacinto og Juana har mye, om ikke alt for mye å gjøre med Himmelbjerget.

Et dagsenter uten ansatte som er tilstede hele tiden, gjør at kvaliteten blir så som så. Det blir vanskelig å gi ungene leksehjelp, som kanskje er den viktigste årsaken til ungene går på et dagsenter. Det blir umulig å følge en timeplan med et innholdsrikt program for dagen. I bunn og grunn, så blir den eneste fordelen for ungene her at de får et skikkelig måltid med mat for dagen. Jeg har jammen irritert meg flere ganger over hvordan ting står til på Maria Cristina. Det gjør samtidig også at jeg har valgt å forsette å jobbe på dagsenteret, selv om Himmelbjerget nå er i drift. Jeg vil nødigst dra her fra før jeg ser med egne øyne at ungene får et relativt bra tilbud på Maria Cristina.

Ja, tilbake til en generøs sjel i Norges land. Her kommer noen bilder fra Maria Cristina. Den eneste “leken” på dagsenteret når jeg kom var en TV med alle mulige kanaler. Unger og leker hører nå ganske godt sammen, så noen brettspill og leker falt godt i smak på dagsenteret. Det tok ikke lang tid før lydnivået steg bektraktelig, TV´en ble skrudd av og ungene blei til de omtrent ble jaget hjem:

Noen av barna på dagsenteret med spillene som er kjøpt inn.

Byggeklosser går det aldri an å bli lei av! Både store og små bygger =)

Twister! Latter og smil!

Her spiller guttene Monopol.

Karen liker Uno!...

...Og det liker de andre også!

Tre tøffe jenter! =D

…men husk å ta en pust i bakken...

Før jeg kommer fram til hva jeg gjør her i Potosi tar vi en liten pause med bilder. Her er litt fra alt som har skjedd:

Feiring av 20 års dagen min og 2 års dagen til Soledad. Alle var fullt klar over at det var bursdagen min, så jeg fikk både kake og presang =)

Ut på tur, aldri sur! Her venter Laura og Janeth på å få gå på grisebesøk til naboen.

Tiquipaya-dagen. Kan vel sammenlignes litt med slik vi feirer 17.mai. Alle må delta i paraden.

Urkupina, helgenfeiring i nabobyen Quillacollo. Det er en hel helg med karnevalstemning. Helgen avsluttes med en hellig vandring til denne plassen som er på bildet. Det sies at en jente fikk se en jomfru her for lenge siden.

Det kryr av folk som går denne vandringen. Det siste stykket er også fyllt av boder med mat, ting og diskotek. Her har vi tatt en pause med api og et eller annet frityrsteikt bakverk.

Når barnehjemmet skal forgiftes med innsektsmiddel, må alle ut. Denne dagen tilbrakte vi i en lekepark i sentrum av Cochabamba. Vellykket!

Små barn har godt av å gå! Da sovner de alltid mye lettere på kvelden =)

En kveld Maria tok med meg og Marion på et chicheria.

Her står det en ting på menyen for dagen: Vi fikk servert grisekjøtt og chicha =)

"Eg må ha, eg må ha solbriller på!"

Jada, vegetarianeren har ingenting imot å hjelpe til med å fly kyllingen!

Et frustrert øyeblikk i Potosi. Slutten av august var jeg, Siw, Marion og Nadin noen dager i Potosi for å se hvordan det lå an med byggingen av Himmelbjerget.

17. - 22. september tok jeg og Marita en liten ferie til Santiago. Her fikk vi på hos Mathias, den mest gjestfrie personen jeg har møtt!

Siste dagen i Chile drog jeg og Marita på guida tur i Valparaíso og Vina del Mar. Intressant!

Flinke kokker som inviterte Gladys, Marita og meg på middag en kveld! Så må jeg nevne at Gladys er spansklæreren våres og ja, trolig den beste spansklæreren som går an å få!

Tunari er det høyeste fjellet i Cochabamba og derfor så fristet det å komme seg opp dit en dag. Uten guide, men med en liten beskrivelse av veien, gjorde vi et forsøk på å finne fram!

Det var ingen sikt og kaldt, men toppen nådde vi! Det vil si, da vi gikk ned ante vi ikke om vi hadde vært i nærheten av Tunari en gang, så vi spurte taxisjåføren hvor Tunari lå. Da pekte han rett bort på den toppen vi nesten var på toppen av. Fornøyd!

26. september til 26. oktober har Boliviafamilien vært på rundreise i hele Bolivia og besøkt det vi støtter av barnehjem og dagsenter. Noen av fadderene kom litt før andre. Her er Rune, Eivind og Marita på middag på Corazon Grande. Og jenten kan jo aldri få nok av mannfolkbesøk!

Eivind hjelper Luciana med å spise!

Her lekte jentene frisør på Marita. Stas!

Så kom også den dagen at Boliviafamilien tok sitt offisielle besøk på Corazon Grande. Ekstra spesielt var det denne gangen, siden bygg nummer to skulle åpnes. Her danser de eldste jentene.

Marion og Nadine fikk også svingt seg litt i stilige drakter!

Så tar jeg også med et bilde helt til slutt fra besøket på Lacaya. Her har jeg fadderungen min Ximena, hun som er til venstre på bildet. Det er rett og slett stas å få treffe henne!

Før jeg avslutter helt, vil jeg bare tipse om å gå inn på bloggen til Marita, www.maritabjerga.blogspot.com! Her står det mye om rundturen til Boliviafamilien, dersom du lurer på hvordan den var!