Grøss og gru!

Joda, det er mangt man skal få oppleve i livet! Fredags morgning drog Mayora til Oruru for å delta på 90 års jubileumet til Frelsesarmeen. Jeg og Margit ble satt til å passe på barnehjemmet frem til hun skulle komme hjem, mandags kveld. Margit forresten, jobber som frivillig på Himmelbjerget en måndes tid. Hun ble med meg tilbake her til Potosi fra Trinidad. Videre, det var slik da, at vi skulle ha ungene fram til lørdags ettermiddag, så skulle mødrene komme å hente dem. Ettersom det er “alle helgens dager” og mye feiring og tradisjoner hadde mødrene et ønske om å få ha ungene for helga. Slik ble det også! Fredags kveld hadde vi også en riktig koselig stund: Vi lagte boller og siden vi ikke fikk stekeovnen til å virke, så ble det frityrsteikte boller. Det falt i smak hos ungene, alle spiste til de ikke orket en matsmule til!

Lørdags ettermiddag kom mødrene og hentet barna. Da alle var dratt fra barnehjemmet utnyttet jeg og Margit muligheten til å ta oss en tur ned i byen. Margit hadde heller ikke vært utenfor barnehjemmet på fem dager, så for henne spesielt føltes det godt å få luftet seg en tur! Det ble en riktig hyggelig bytur, men hyggestunden varte ikke lenger enn til da vi skulle hjem. Da vi stod og skulle låse opp porten til barnehjemmet, ville rett og slett ikke døra la seg låse opp! Vi prøvde og prøvde, men måtte til slutt gi opp og bestemte oss for å overnatte på hotel. Forsåvidt et greit valg, med tanke på at hotellet er betrakelig varmere enn barnehjemmet!

Dagen derpå reiste vi opp til barnehjemmet etter frokost for å gjøre et nytt forsøk på å låse opp. Det hadde vel enset oss, tanken om at kanskje noen hadde brøtet seg inn i løpet av natten. Og om vi ikke hadde hatt en liten klump i magen fra før av, så ble den i hvertfall betraktelig større da vi kom fram til barnehjemmet og så porten som stod på vidt gap. Det var ikke gjort hærverk, men datamaskin, radio og penger fra kontoret var borte! Joda, så der stod vi fint oppi det! Jeg må innrømme at jeg ikke følte meg som den beste husvokteren i det øyeblikket!

Likevel, så er jeg rett og slett sikker på at dette er et innbrydd som ville skjedd uansett om jeg og Margit hadde sovet der den natta eller ikke. Og, om vi hadde sovet der og det hadde kom innbryddstyver, ja, mens jeg hadde ligget i senga, så hadde jeg i hvert fall ikke hoppet ut av senga for å angripe ranerne. Jeg hadde ligget musestille i senga og bedt en stille bønn om at de måtte forlate barnehjemmet uten å røre meg.

Så skal jeg vise noen bilder av barnehjemmet og fortelle hvorfor vi ikke fikk opp døra og hvorfor det ikke var nødvendig å gjøre hæreverk for å få med seg det de ville av verdisaker:

Porten stod slik, på vidt gap, da vi kom opp på barnehjemmet lørdags morgen. Det er nemlig ingen hengelåser på porten, så disse store dørene er det bare å lukke opp fra innsiden. Den lille døra, som dere kan se på portdøra til høyre, derimot har to låser: en smekklås og en vanlig lås. Smekklåsen kan bare låses opp fra innsiden, så det var årsaken til at jeg og Margit ikke fikk opp låsen fra utsiden.

Her ser dere hvor enkelt det er å hoppe over muren til barnehjemmet! Det er kanskje den letteste plassen, om man da hopper opp på muren der hvor Margit står, så går derfra og bort til der hvor hjørnet på barnehjemmet er. Om dere klarer å se det, så ligger det en planke på muren (med hjørnet på barnehjemmet). Denne planken er stilaset arbeidsfolket bruker. Går du over på denne planken, kan du spasere videre bort på stilaset og ned stigen. Så lett er det gjort! Og da er det fritt fram! Alle dører inn til barnehjemmet har smekklåser og ettersom jeg og Margit ikke hadde nøkler til å låse opp smekklåsene fra utsiden, stod det flere dører åpne den natten innbryddet skjedde. Dermed var det fritt fram for innbruddstyvene å forsyne seg av det de ville ha! Og uten å gjøre hærverk!

Joda, så livet har mangt å by på!