Farvel Potosi

Trist, men sant, jeg er faktisk ferdig i Potosi (for denne gang). Tirsdag kveld sist uke måtte jeg ta farvel med ungene og frelsesarmeen i Potosi.

Det vil si, jeg har overlevd 6 måneder i Potosi, og totalt 8 måneder i Bolivia. Selv om det har vært veldig mange utfordringer disse månedene, er jeg aller mest glad for at jeg aldri gav opp. Nå har jeg sagt det til ungene og Frelserarmeen i Potosi, så nå skriver jeg det her også: denne tiden har absolutt vært den aller beste tiden tiden i mitt til nå korte liv. Det er ikke fordi hver eneste dag har vært en glede og jeg har levd i sus og dus, men nettopp fordi jeg har fått sett, lært og forstått mye mer enn jeg noen gang har gjort! Og aller mest har det gitt meg mye å vite at jeg virkelig har vært til nytte og hjelp i Potosi!

Etter siste besøk i Cochabamba, hvor jeg fikk kjøpt både senger, madrasser og litt av vært har tiden flydd av gårde i Potosi. Det har vært mye å forbedrede de siste dagene, så nå har jeg litt underskudd på søvn! Uansett, kort oppsummert: jeg har vært et par dager på dagsenteret, jeg har bakt kaker og boller, jeg har besøkt enda flere unger på dagsenteret og jeg har hatt to fantastiske avskjedsfester. Den ene avskjedsfesten var lørdag 19. mars på dagsenteret. Siden vi har boliviansk klokke begynte ingenting før klokken seks, selv om vi hadde sagt klokken fire. Ungene kom utkledde som prinsesser, gruvearbeidere, spidermans, ulike dyr, osv. Jeg selv kom utkledd som en cholita potosina, altså kledd som dissen her indianerkvinnene. Tunge klær, kan jeg si dere! Vi hadde forskjellige leker, kake, snop og selvfølglig pinata =) Bra kveld!

Her skal de bite en bit av eple som er i ei boette med vann, og saa skal de finne en mynt oppi ei skaal med mel. Uten aa bruke hender.


Det har blitt mange gode minner fra dagsenteret!

Det aller værste var nok likevel å si hade til alle ungene på barnehjemmet. Der har jeg bodd, så jeg har fått alt veldig tett på, og jeg har også blitt altfor glad i alle ungene! Kvelden startet bra, spesielt var det en suksess med adjektivhistorie. Grammatikk kan ikke være like viktig i skolen her i Bolivia som hjemme, for det måtte til en liten innføring i hva adjektiv er, før jeg kunne starte leken. Latteren tok slutt da gaveutdelingen begynte. Jeg ble nødt til å beklage meg og si at jeg ikke klarte å snakke, og det tok ikke lange tid før det var et eneste stort hulkekor. Alle ungene hylgrein, aldri har jeg hørt så mye grining på en gang før! Det var rett og slett veldig vondt å se alle ungene!

Kakespising


Gulrotleken =D


Her er det utdeling av kosedyr og penalihus til ungene.


Og saa ble det taarer...


Alle de flotte ungene som betyr saa mye for meg!

Så, derfor, om jeg ikke trodde jeg skulle si det; jeg må vist tilbake til Bolivia, så fort jeg får muligheten! Jeg er nødt til å se hvordan det går med ungene, og hvordan barnehjemmet er ferdig bygd og jeg er nødt til å forsikre meg om at ting står bra til. Sånn er det bare.

Dagene etter at jeg drog fra Potosi har jeg brukt på å besøke fadderungen min Ximena en siste gang, denne gangen sammen med Ann Helen. Så har jeg fått noen få dager i Cochabamba sammen med Siw jentene på Corazon Grande. Nå er jeg snart på vei til Guatemala. Der skal jeg være i to uker, før siste stopp Norge.

Så vil jeg bare til slutt si tusen takk til Zoom-In og årets vårfest!