Livet har mangt å by på…

Da var den dagen kommet at jeg at jeg starter opp bloggen min på ny igjen. Til forskjell fra andre reisebloggere liker jeg best å starte bloggen en god stund etter reisen er startet, ikke i det jeg forlater moderlandet.

Vi er altså her, eller jeg da, høyt oppe i Bolivia, i den ikke så vakre og fattige byen Potosi. Nåvel, så må jeg si det at på spanjolene sin tid, var Potosi verden riketeste by og laget næreme alle sølvmyntene til Europa. Det som står igjen den dag i dag etter spanjolene er arkitektur som tyder på tidligere storhetstid og et gruvefjell der hovedverdien, sølvet, er hentet ut for lengst. Potosi i dag er en av Sør-Amerikas fattigste byer. Naturen her er ikke grønn og frodig, heller brun og uten vekster. Høyden, det vil si 4300 moh, gjør sitt til at kulden her oppe kjennes ekstra godt og forsåvidt også at hjertet dunker ekstra fort i oppoverbakker. Til tross for fattigdommen er omtrent alle varer dyrere her enn i resten av Bolivia. Der har turistene litt av skylden , ettersom Potosi stadig blir besøkt av folk med penger som kan betale høyere priser. Resten av skylden har naturen, det er lite Potosi kan produsere selv, mesteparten blir importert.

Ut i fra sånn som jeg kjenner Potosi og har beskrevet Potosi nå, så kan jeg ikke unngå å spørre meg selv om hva i alle dager jeg gjør her oppe? Naturen som den er og hjertebanken som kommer av høyden gjør det strengt tatt umulig å ta en joggetur i frisk luft. Her finnes det verken spinning eller fotballag for damer. Hver eneste dag fryser jeg og lurer på hvorfor ingen har funnet ut at varme hus gjør alt mye koseligere. Så tenker jeg på at her skal jeg bo i hvert fall helt fram til februar om ikke enda litt til.

Oppholdet på Corazon Grande i fjor gav mersmak og for ca 3 måneder siden nå, begav jeg meg ut på reise nummer to. Den første tiden bodde og jobbet jeg på Corazon Grande. Det var et herlig gjensyn med jentene og det føltes godt å være tilbake igjen! Med spansk, salsa og alt annet Cochabamba har å by på, ble det et festlig opphold i Cochabamba. Ja, i disse festligheter så må jeg ikke glemme å nevne Marion og Nadine som var frivillige på Corazon Grande, mens jeg bodder der. Så. Nå blir det nærmere fem uker siden jeg pakket kofferten og flyttet opp til Potosi. Det gikk vel opp for meg en liten stund før jeg flyttet hit at jeg ikke ante hva jeg skulle gå til, noe som gjorde at jeg etterhvert gruet meg mer enn jeg gledet meg til å flytte hit. At jeg ikke visste hva jeg kom til, er nå i hvert fall helt sikkert, for her har jammen livet visst seg å by på mangt av alt mulig rart…

Så for å ikke gjøre dette blogginnlegget alt for langt, stopper jeg her og begynner på et nytt et. Og det bør leses! Jeg har jo enda ikke klart å skrevet meg fram til hva jeg gjørt her oppe i Potosi!