Da er jeg klar! En, to, tre; pust inn, pust ut!
Casa Himmelbjerget på norsk, “Wasincheij” cerca del cielo på quechua/spansk, altså dette nye barnehjemmet som Marita Bjerga har vært med å bygget, er årsaken til at jeg bor i Potosi for tiden. Byggingen ble begynt for nærmere to år siden og byggingen pågar fremdeles. De første åtte ungene er flyttet inn og de førti resten ungene som skal flytte inn, flytter forhåpentligvis ikke inn før den dag barnehjemmet er helt, hundreprosent ferdig.
Bygging blir vel stort sett alltid utsatt, i hvert fall er ikke dette barnehjemmet et av unntakene. Etter flere tidligere utsettelser av åpningen av barnehjemmet, reiste jeg ned til Bolivia i god tro om at barnehjemmet i hvert fall skulle være oppe å gå i slutten av august. En liten måned på Corazon Grande ville bare bli en hyggelig start på et heller langt opphold i Potosi. Om det kanskje ikke var overraskene, så var det skuffene å måtte innrette seg etter at barnehjemmet langt fra var ferdig og klart til åpning i slutten av august. I et frusrert øyeblikk fikk jeg avklart med Capitan Jacinto og Capitana Juana, som driver dagsenteret Maria Cristina i Potosi, at jeg kunne komme i slutten av september til Potosi og hjelpe til på dagsenteret fram til Himmelbjerget ble åpnet.
I forbindelse med dagsenteret Maria Cristina, skal Sven ha en stor takk! Dette dagsenteret har mer eller mindre 35 unger. Det er åpent mandag, tirsdag og onsdag ettersom midlene ikke rekker til mer. Åpningstiden er fra 10 til halv 4. Noen av ungene kommer på formiddagen og går på skolen på ettermiddagen, mens ungene som går på skolen på formiddagen kommer på ettermiddagen. Jeg må inrømme at jeg ble godt overrasket andre dag på jobb her, da jeg innså at verken Capitan eller Capitana kom til å dukke opp. Jeg satt altså alene med ansvaret for alle ungene. Den eneste andre som var på jobb, var tia Viqui, som er kokkedama på Maria Cristina. Nå har jo dagene gått og jeg har innsett at Capitanene ikke er mye av tiden sin på dagsenteret. Det har skyld i at bade Jacinto og Juana har mye, om ikke alt for mye å gjøre med Himmelbjerget.
Et dagsenter uten ansatte som er tilstede hele tiden, gjør at kvaliteten blir så som så. Det blir vanskelig å gi ungene leksehjelp, som kanskje er den viktigste årsaken til ungene går på et dagsenter. Det blir umulig å følge en timeplan med et innholdsrikt program for dagen. I bunn og grunn, så blir den eneste fordelen for ungene her at de får et skikkelig måltid med mat for dagen. Jeg har jammen irritert meg flere ganger over hvordan ting står til på Maria Cristina. Det gjør samtidig også at jeg har valgt å forsette å jobbe på dagsenteret, selv om Himmelbjerget nå er i drift. Jeg vil nødigst dra her fra før jeg ser med egne øyne at ungene får et relativt bra tilbud på Maria Cristina.
Ja, tilbake til en generøs sjel i Norges land. Her kommer noen bilder fra Maria Cristina. Den eneste “leken” på dagsenteret når jeg kom var en TV med alle mulige kanaler. Unger og leker hører nå ganske godt sammen, så noen brettspill og leker falt godt i smak på dagsenteret. Det tok ikke lang tid før lydnivået steg bektraktelig, TV´en ble skrudd av og ungene blei til de omtrent ble jaget hjem:
Noen av barna på dagsenteret med spillene som er kjøpt inn.
Byggeklosser går det aldri an å bli lei av! Både store og små bygger =)
Her spiller guttene Monopol.
Karen liker Uno!...
...Og det liker de andre også!
Tre tøffe jenter! =D
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar