Ja, så var det Casa Himmelbjerget. Jeg hadde min første arbeidsdag der dagen før jeg drog til Trinidad for noen dager for å treffe på Boliviafamilien. Nå har det tilsammen blitt en uke på jobb på verdens høyesteliggende barnehjem. Dog den korte tiden, har det likevel vært nok tid til å bli frustrert, irritert og skremt!
Fire livlige gutter! Miguel, José Orlando, Victor og Omar.
Det bor åtte unger på barnehjemmet. Fire gutter og fire jenter. De er noen livlige og trivelige vesen alle sammen! Mye skal det heller ikke til før de er fornøyde. Selv om de har flyttet hjemmefra nylig er det stort sett smil og latter å finne hos dem. Om jeg spør om de trives, så får jeg til svar at hjemme var det alltid kjedelig, mens her er det gøy å være. Det er kjekt å høre! Samtidig må jeg si at jeg for min del hadde langt i fra vært fornøyd med standarden på barnehjemmet slik den er nå. Da må jeg også legge til at jeg hadde nok aldri vært fornøyd ettersom jeg kommer der jeg kommer fra. Mine høye krav til standard er og bli litt for høye her i Potosi. Likevel så finnes det akutte behov for forbedringer slik barnehjemmet er nå, da vil jeg nevne tre ting spesielt: Vann har vi maks en halvtime hver dag, tidlig om morgningen. Kun avdelingen jentene bor på er det vann i dysj og do, ellers gjelder det å fylle opp det som er av kopper og kar med en liten vannslange. Mangel på vann går igjen selvsagt utover hygiene. Det blir vanskelig å få en god rutine på både vasking av seg selv og klær. Dette er unger som ikke er vandt med særlig hygiene og som trenger å lære, og det litt fort! Om ikke de er blitt skitnere enn det de var da de kom til barnehjemmet, så er det ikke langt i fra! Som nummer to kommer kulden. Potosi ligger høyt oppe og det er slettes ikke mye varme her. Spesielt kaldt blir det inne på barnehjemmet ettersom det ikke er en eneste ovn til å varme opp huset med. Jeg må forresten nevne det da, at kuldeproblemet er størst for meg, Margit og Mayora. Ungene er vandt til kulden, noe som du fort ser når du ser huden i ansiktene og hendene av elefanthud!
Mirian og oppvask!
Rosalinda
Siste punktet jeg vil nevne er behovet for en kokkedame. Det er rett og slett for mye jobb for Mayora alene å både lage mat og ha den tiden hun skulle hatt til ungene. Da tenker jeg spesielt på at disse ungen trenger leksehjelp! Ja, for det er ikke like lett å telle alltid. Jentene klarer seg stort sett bedre enn guttene, men alle skulle vært flinkere enn det de er. Vi har tre unger i tredje klasse og ingen av dem kan lese! To av dem kan heller ikke telle lenger enn til ti. Likevel kommer de hjem med både leselekse og regnestykker. Her i Bolivia er det slik at om man ikke er flink nok passerer man ikke skoleåret og må gå det på ny. Hvordan i alle dager noen kan passere helt til tredje klasse uten å kunne noe som helst er for meg helt ubegripelig! Både jeg og Margit har gjort våre forsøk på å lære dem å lese og regne og heldigvis har vi sett noen få framskritt! Men det er jammen ikke lett å få dem til å forstå hva gange og deling er, selv om vi prøver oss med både å tegne mattestykkene konkret på papiret og å få dem til å telle steiner! “Her har du tre bunker med fem steiner i hver bunke, hvor mange steiner har du tilsammen?”
Jada, en kan til tider bli ganske frusrert av mangt oppe på Himmelbjerget! Men jeg må si det at jeg er glad for at disse ungene har fått komt på barnehjem, det trenger de om de skal ha noen muligheter senere i livet!
