¡Viva la vida!

Farvel Potosi

2011-03-28T12:02:00.000-07:00

Trist, men sant, jeg er faktisk ferdig i Potosi (for denne gang). Tirsdag kveld sist uke måtte jeg ta farvel med ungene og frelsesarmeen i Potosi.

Det vil si, jeg har overlevd 6 måneder i Potosi, og totalt 8 måneder i Bolivia. Selv om det har vært veldig mange utfordringer disse månedene, er jeg aller mest glad for at jeg aldri gav opp. Nå har jeg sagt det til ungene og Frelserarmeen i Potosi, så nå skriver jeg det her også: denne tiden har absolutt vært den aller beste tiden tiden i mitt til nå korte liv. Det er ikke fordi hver eneste dag har vært en glede og jeg har levd i sus og dus, men nettopp fordi jeg har fått sett, lært og forstått mye mer enn jeg noen gang har gjort! Og aller mest har det gitt meg mye å vite at jeg virkelig har vært til nytte og hjelp i Potosi!

Etter siste besøk i Cochabamba, hvor jeg fikk kjøpt både senger, madrasser og litt av vært har tiden flydd av gårde i Potosi. Det har vært mye å forbedrede de siste dagene, så nå har jeg litt underskudd på søvn! Uansett, kort oppsummert: jeg har vært et par dager på dagsenteret, jeg har bakt kaker og boller, jeg har besøkt enda flere unger på dagsenteret og jeg har hatt to fantastiske avskjedsfester. Den ene avskjedsfesten var lørdag 19. mars på dagsenteret. Siden vi har boliviansk klokke begynte ingenting før klokken seks, selv om vi hadde sagt klokken fire. Ungene kom utkledde som prinsesser, gruvearbeidere, spidermans, ulike dyr, osv. Jeg selv kom utkledd som en cholita potosina, altså kledd som dissen her indianerkvinnene. Tunge klær, kan jeg si dere! Vi hadde forskjellige leker, kake, snop og selvfølglig pinata =) Bra kveld!

Her skal de bite en bit av eple som er i ei boette med vann, og saa skal de finne en mynt oppi ei skaal med mel. Uten aa bruke hender.

Det har blitt mange gode minner fra dagsenteret!

Det aller værste var nok likevel å si hade til alle ungene på barnehjemmet. Der har jeg bodd, så jeg har fått alt veldig tett på, og jeg har også blitt altfor glad i alle ungene! Kvelden startet bra, spesielt var det en suksess med adjektivhistorie. Grammatikk kan ikke være like viktig i skolen her i Bolivia som hjemme, for det måtte til en liten innføring i hva adjektiv er, før jeg kunne starte leken. Latteren tok slutt da gaveutdelingen begynte. Jeg ble nødt til å beklage meg og si at jeg ikke klarte å snakke, og det tok ikke lange tid før det var et eneste stort hulkekor. Alle ungene hylgrein, aldri har jeg hørt så mye grining på en gang før! Det var rett og slett veldig vondt å se alle ungene!

Kakespising

Gulrotleken =D

Her er det utdeling av kosedyr og penalihus til ungene.

Og saa ble det taarer...

Alle de flotte ungene som betyr saa mye for meg!

Så, derfor, om jeg ikke trodde jeg skulle si det; jeg må vist tilbake til Bolivia, så fort jeg får muligheten! Jeg er nødt til å se hvordan det går med ungene, og hvordan barnehjemmet er ferdig bygd og jeg er nødt til å forsikre meg om at ting står bra til. Sånn er det bare.

Dagene etter at jeg drog fra Potosi har jeg brukt på å besøke fadderungen min Ximena en siste gang, denne gangen sammen med Ann Helen. Så har jeg fått noen få dager i Cochabamba sammen med Siw jentene på Corazon Grande. Nå er jeg snart på vei til Guatemala. Der skal jeg være i to uker, før siste stopp Norge.

Så vil jeg bare til slutt si tusen takk til Zoom-In og årets vårfest!

Forsinket oppdatering...

2011-02-28T18:48:00.009-08:00

Blogginnlegg som ble skrevet i begynnelsen av mars... og postet i dag:

Det var vel å overdrive å skrive at det snart kom et innlegg med oppdatering om hvordan det står til på Himmelbjerget! Uansett, det har skjedd mye her siden sist jeg oppdaterte!

Aller, aller foerst: Ikke sammen mengden snoe som hjemme, men en dag vaaknet jeg til dette synet! =)

Aller først kommer en litt trist nyhet. Da jeg kom tilbake fra Lima, var det to jenter som manglet på Himmelbjerget; Adriana og Agripina. De hadde, mens jeg var ute å reiste, bestemt seg for å flytte hjem igjen. Da vil jeg samtidig legge til at selv om de valgte å flytte hjem igjen, betyr det ikke at de har særlig gode forhold hjemme eller at plassen de hadde på barnehjemmet var unødvendig. I bytte med disse to jentene var det kommet på plass tre nye unger; Yhasmani, Nayeli og Isabel, alle sammen søsken på 10, 8 og 6 år. Veldig kjekke unger!

Det er ganske mange turister i Potosi og jeg tar nok ikke feil hvis jeg sier at turister kjenner bedre historien til Potosi, enn det de fleste innbyggerne gjør. I hvert fall var det bare en av ungene på barnehjemmet som hadde besøkt Casa de Moneda (veldig kjent museum, i spanketiden ble pengene laget der) før. Så, for å øke kunneskapen litt, tok jeg med ungene til dette museumet. Miriam, en av jentene, forstod vel ikke helt hva som var så spesielt med Casa de Moneda, da hun spørte: "Hvorfor er vi her?" Så skal det vel også nevnes at hun senere under museumsbesøket spørte meg: "Hvorfor kan vi ikke bo her?"

Hele gjengen utenfor Casa de Moneda

Gamle penger. Og visst nok stygge ogsaa i foelge en av jentene, ikke saanne fine penger som vi har i dag.

Etterpå tok vi turen innom Santa Clara og spiste pizza og gelé! Vellykket!

Victor og Vanesa. Lekeapparatene var en hit!

Så, det som sikkert mange har fått med seg nå, ettersom nye fadderbarn har begynt å blitt sendt ut: For rundt 3-4 uker siden ramlet det inn et lass med nye unger; utenom de nye som var kommet da jeg kom tilbake fra Lima, har det kommet 10 nye unger. Med andre, det har de siste ukene vært litt kaos her på Himmelbjerget! På en og samme dag ramlet 7 av disse ungene inn. Ettersom det bare var kjøpt inn ting (senger, madrasser, håndklær osv...) til 16 barn, har det vært litt knapt av det meste. Det har også blitt trangt om plassen nå! Spisesalen til barnehjemmet står forsatt uferdig. Kjøkkenet er på plass, og er nå vår midlertidlige spisesal i tillegg. En ganske liten spisesal med tanke på at vi er rundt 24 stk som skal spise. I tillegg leies 1/3 av det store bygget (der hvor barna sover) midlertidig ut til et dagsenter til Frelsesarmeen. Det vil si, det er trangt på soverommene og det er trangt med ekstra rom til å gjøre lekser i. Heldigvis er alt midlertidlig og jeg gleder meg veldig til den dagen der alt utstyr er på plass og byggingen er ferdig!

Bilder av de nye ungene:

Isabel, 6 aar og Jhaneth, 5 aar. De to minste rampungene paa barnehjemmet!

Catalina og Rosa

Her er det baade noen gamle og nye gutter : Victor, David, Orlando, Yhasmani og Omar. + to stk nye valper. Jada, vi gir ikke opp med disse hundene! Heldigvis har det ikkje skjedd noe saerlig med disse valpene; de har rukket aa blitt syke, men med strengere regler for hundebehandling har de ikke blitt herjet like mye med!

Så, til slutt, noen bilder fra de siste (eller ikke akkurat bare fra de siste dagene men...) dagene:

Origami =) Her er det papirugler som brettes! ungene blir aldri lei av dette...

Najheli, nesten ferdig med uroen!

Leandro med ferdig uro! Og Victor som har en tendens til aa alltid snike seg med paa bilder...

Basketball paa banen rett nedenfor barnehjemmet.

Og klatring paa maalene =)

Tomt var for brød og jeg tilbød meg å lage pannekaker til frokost. En latterlig idé: den grønna bolla var nesten full med røre, så sjekk ut størrelsen på stekepanna... 3 timer etter jeg startet, var jeg endelig ferdig!

Dette er mengden brøddeig vi lager for å mette barna med brød i en/halvannen uke.

Her en dag tok jeg på meg kokkehatten og laget pizza! De fleste av barna hadde aldri smakt pizza før, men det falt stort sett godt i smak!

Bading av hunder. Bare vannet er varmt og rent saa elsker hundene aa bli badet, i foelge Mayora...

Naa har endelig dagsenteret Maria Cristina startet opp etter sommerferien, saa der har jeg ogsaa vaert et par dager denne uka. Etter leksene har vi brukt tiden paa å tegne og male. Jeg hadde på forhånd laget ferdig en modell av det de skulle laget, så den fikk de se først. En av jentene kom en veldig skjønn kommentar: "Hvorfor underviser du ikke i tegning, tia Elise? Du tegner jo så fint!"

Fabricio, den aller minste av ungene paa dagsenteret.

Adriann holder paa aa tegne .

Og her er det mange som holder paa aa tegne!

Saa vil jeg komme med en trist historie. Jeg har de siste dagene faatt besoekt hjemmene til noen av barna paa dagsenteret. Og det skal dere alle huske paa, som er med aa hjelper, hjelpen dere gir kommer til noen som virkelig trenger hjelpen! De foerste jeg besoekte var en familie med mor, far og 6 unger. Naa er det vanskelig aa forklare hvor ille jeg syns det var, men proev aa tenk dere aa bo i et bittelite rom, 8 stykk, taket er ikke tett, saa vannet drypper inn og ute er det iskaldt. Elektrisitet finnes i form av et lite lys naboen har laant dere. Slik bor altsaa denne familien... Baade mor og far er syke, men har egentlig ikke raa aa gaa til lege. Barna har ikke kommet paa dagsenteret i det siste, familien har ikke raa til aa betale. Jeg skal forklare dette naermere: per unge koster det 10 bol i mnd paa dagsenteret. Dette er en avgift mye paa grunn av at det skal foeles mer forpliktene aa komme paa dagsenteret. Likevel er denne avgiften saa hoy at alle har ikke raa. Capitan Jacinto er klar over at blant annet denne familien jeg her forteller om ikke har raa, og har derfor sagt at ungene kan komme gratis. Moren er derimot saa flau over at hun ikke har raa, at hun lar vaere aa sende ungene.

Her er huset de leier og godt halvparten av familien. Det gjorde veldig vondt aa se hvordan denne familien bor.

Dette er "huset" familien bor i. Utenom det dere ser paa bildet, var det akkurat plass til en til seng og et klesskap. Gulvplassen er det som vises paa bildet.

Naa i disse karnevalstider har det ogsaa vaert karnevalsfeiring paa skolen til ungene. Sist torsdag stod vi opp, spiste frokost for saa aa gjoere ungene klare til kareval. Jentene ble laget til som dokker, mens guttene gikk som hund, katt, mus, kanin og pirater. Her er det Rosa som blir sminket med glitterhjertet paa kinnene.

Jentene er klare for karnevalsfeiring!

Musa Roger!

Hunden Orlando! Og saa skal jeg fortelle: boliviansk tid vet dere alle at ikke er norsk tid... I foelge en av jentene begynte karnevalsfeiringen paa skolen kl. 10. Vi trodde vi hadde god tid, men ikke unormalt var klokka godt over 10 daa vi endelig var klare for aa dra paa skolen. Enda litt tid gikk det med til aa komme seg til skolen, saa da vi endelig kom fram var skolen temmelig tom. Ingen elever og ingen karnevalsfeiring. Den var over. Hadde ungene foelgt godt med hadde de ogsaa faatt med seg at det hele begynte klokken 9. Triste og unger og latter fra meg! Heldigvis ble det vannkrig paa barnehjemmet etterpaa!

Brødrene Øks. i Bolivia

2011-01-25T04:40:00.000-08:00

Nå har hele familien Øks vært i Bolivia. De gamle tok turen i fjor, mens Signe, Asse og Ulf sammen med Karoline besøkte meg i slutten av desember/begynnelsen av januar.

Jeg trenger ikke skrive lange detaljerte forklaringer. Enklere og bedre blir det med litt bilder! Fort oppsummert kan jeg si at det var veldig stas å få alle på besøk og det ble merkbart tommere da de drog tilbake til Norge.

Her er Oddvar, Karoline og Asbjørn sammen med Mayora Gerdalinn på flyplassen i La Paz. Samme dagen som de landet i La Paz, steg besinprisene til det doble, som igjen førte til at det meste annet også steg i pris. I hele landet ble det fullt kaos og blokader og det var rett og slett umulig å komme seg med buss noen vei de neste dagene. Fra Potosi er det ingen fly som går, så jeg kom meg ikke til La Paz for å treffe søskenflokken + Karoline. I stedet ble de hentet av Mayora Gerdalinn.

Trist, men sant! Den lille hunden i forrige blogginnlegg er nå i himmelen etter dårlig behandling fra ungene. Miriam, den ene av jentene på barnehjemmet, ordnet fort opp med å få tak i en ny hund. Mayora ble vel ikke akkurat overbegeistret, så denne hunden på bildet fikk ikke bli på Himmelbjerget mer enn noen få dager.

Her er Sigve klar for gruvebesøk! Og som alltid, litt skadet. Dagen før drog vi til noen badebasseng med ungene. Bassengene var ikke veldig dype, så med Sigves saltoer og triks klarte han å slå hodet ned i bassenggulvet. Mayora plastret såret med eggehinne!

Stolleken ble en hit! =) Nyttårsaften bestod i leker, lasagne, pepperkakehus og fyrverkeri. En bra kveld!

1-2-3! Knus pepperkakehus!

Fyrverkeri! Og som alt annet i Bolivia, så hadde også fyrverkeriene sin "bolivia-kvalitet".

På toppenn av Cierro Rico, gruvefjellet!

Da skyene lettet ble den en flott utsikt over Potosi!

Siste kveld på Himmelbjerget, før turen gikk videre til saltørken. Tio Asbjørn og Tia Karoline ble overfalt da vi tok bilder!

Brillebildet!

Fnisejentene til Karoline!

Llamaland, på vei til saltørken

Vi hadde en to-dagers tur til saltørken, med egen jeep og sykler på slep. Veldig fin tur! Her er frokosten andre dag på turen. Vel, kanskje ikke like flott hotell som salthotellet, men det var mye laget av salt på dette hotellet også.

Bolla 1 og Bolla 2 klare for å prøve syklene på saltørken.

Og, vi måtte jo ta disse standard turist-bildene =)

Kaktusøya, med nok av kaktuser! Her stopte vi og gikk en liten runde på øya.

Den eldste kaktusen døde for to år siden. 1203 år gammel og 12 meter høy!

Det går an å krasje i saltørken også. Vrak av en bil, krasjet skjedde for 4 mnd siden. Sjåføren sovnet...

Iskaldt og veldig, veldig salt vann! Guiden våres har dårlige ledd, men dette vannet skal vist nok være helbredene.

Og slik blir saltet spadd i hauer og tørket, før det blir fraktet videre på bordet.

Vi var vel alle glade for å komme ned i varmen til Cochabamba. Spesielt Sigve, Asbjørn og Oddvar som absolutt ikke tålte høyden i Potosi. Alle fremtidige planer om å bestige høye fjelltopper er nok droppet. Her på bildet er Laura, hun som spiser, og Soledad. To små jenter på Corazon Grande. Og Laura, ja hun kan spise! Først sin egen mat og se de andres...

Sigve, Asbjørn og Oddvar tok trappene opp til Cristoen i Cochabamba.

To dager i Cochabamba, så gikk turen videre til La Paz. Første dag slang vi oss på en guidet bytur i La Paz. Her er vi innom Månedalen som ligger nede i La Paz. Navnet har den etter månen, så klart, ettersom det sies at jorda på månen ser sånn ca ut som i Månedalen.

Joda, vi hadde en flott guide på byturen! Han fniste godt =)

Et besøk til Lacaya, der fadderungen min bor, var uungåelig! Det gråe betonghuset er der hun bor. Og nettopp dette huset, akkurat likt, har alle andre også i Lacaya. For ca et år siden fikk alle i Lacaya og landsbyene rundt et sånt hus. Før bodde fadderungen min i jordhus.

Mora til fadderungen min, Ximena (fadderungen) og bestemora, sammen med oss. Ja, også dyr i tillegg! Familien til Ximena hadde både sau, høne, gås, katt og kanin og alt mulig rart.

Inne hos Ximena. Her ble vi servert lunsj: ris og steikt egg, i en skål som så ut til å aldri gå tom...

Etter besøket hos Ximena, drog vi innom en tur til Tiwanaku og såg på noen inkaruiner. I dag er dette et veldig viktig sted for aymarafolket, men Tiwanaku ble bygget før Tiwanakufolket. Steinene, sies det, ble fraketet fra Cuzco, så hjelpemeg, det må ha vært litt av et arbeid! På bildet ser dere solporten, den ble brukt som kalender.

Sånn ca dette her og litt til er ruinene.

Selfølgelig måtte vi ta turen ned dødsveien, når vi først fikk sjansen! Veldig vellykket tur, uten regn denne gang. Sist gang jeg syklet høljet det ned og var bikkjekaldt. En annen opplevelse i solsteik =) Turen, eller dødsveien, slutter i Yngas. Her ble det besøk i apekattpark. Den her lille apen på armen min ble litt for nysgjerrig på øyreringen i øret mitt...

Dette her dødsveien! Jeg fortrekket å sykle ned i stedet for å kjøre buss opp.

Helt til slutt drog vi noen dager til Lima. Litt for opptatt av å surfe, så ingen bilder derfra =) Karoline ble godt stekt i solen, mens vi andre holdt oss. Vi bodde i Miraflores i Lima, et veldig fint strøk, så den hele virkeligheten av Lima, har vi ikke sett... Og ja, fra La Paz til Lima humpet vi godt av gårde i buss. En alt for lang tur med alt for høy boliviansk/peruansk folkemusikk. Og da jeg fikk gleden av å ta denne turen tur/retur har jeg vel konkludert med at jeg er glad jeg ikke er noen backpacker.

Det var det! Skal jeg prøve å få oppdatert litt saker og ting som har skjedd på Himmelbjerget snart. Her har noen unger flyttet hjem igjen, mens nye unger har flyttet inn.

Tidenes beste julefrokost!

2010-12-25T14:03:00.000-08:00

Da må jeg fortelle at nå har jeg opplevd tidenes beste julefrokost!

I går kveld var vi i kirka til Frelsesarmeen. Det var både sang, tale og opptreden fra ungene. Himmelbjerget opprette med en julesang, men midt under sangen glemte ungene ut teksten, så det var nå så som så... =P Før vi gikk hjem fikk vi servert kakao og paneton; paneton er noe som kan ligne på norsk julebrød.

I kirka til Frelsesarmeen.

Ja, så kom dagen i dag. Julen her feires mest i dag, så jeg var litt spent på hvordan det kom til å bli. Frokosten var i hvert fall et høydepunkt! Bordene ble dekket fint med duk og til frokost ble det servert kakao, pepperkaker og kakemenn. Så, da frokosten var fordøyt var det tid for å åpne presanger!

Julefrokosten =)

Først ble julestrømpene klippt ned og delt ut. Deretter ble presangene åpnet. En etter en åpnet de gavene. Og ja, dere skulle likt å sett glisa på ungene denne dagen! De fikk alle sammen klær og sko. Og nei, jeg kan ikke huske at jeg ble så veldig glad for de pakkene med klær. Alle sammen klappet og ropte etterhvert som presangene var åpnet.

Her blir innholdet i julestrømpene tømt ut!

Rosa med julegaven sin.

Se det gliset!

Agripina

En fornøyd Victor!

Etterpå var det full fart inn på rommene for å få byttet til de nye klærne. Aldri har jeg sett disse ungene i så nye, rene og fine klær! Et flott syn var det!

Adriana i ny t-skjorte og genser.

Omar og Victor i nye klær!

Orlando. Ja, ser jo nesten ut som andre gutter!

Miguel i sine nye klær!

Nå er ungene dratt hjem til familiene sine. De kommer tilbake på mandag. Eneste er Agripina som aldri drar hjem til familien sin, med god grunn. Magen min er forresten god og mett også. For ikke så lenge siden spiste jeg, Mayora og Agripina julemiddag sammen med folk fra Frelsesarmeen.

Julemiddag

Så ja, det har vært en veldig koselig jul her! Nå er det forresten bare to dager igjen til jeg sitter på bussen til La Paz for å hente hele søskenflokken + Karoline! Det blir stas!

Nok en gang: god jul!

God jul!

2010-12-24T06:46:00.000-08:00

Her kommer en julehilsen fra meg her i Potosi!

God jul og godt nyttår alle sammen!

På tide med en liten oppdatering og på tide å ønske alle en god jul! Selveste julaften i dag jo… jeg gleder meg til julefeiring her i kveld, sammen med alle rampungene her på Himmelbjerget!

Først av alt så har jeg vært i Cochabamba nok en gang og varmet meg opp! Det ble mange timer tilbrakt på Canchaen, markedet, for å handle inn julegaver til ungene her på barnehjemmet. Så om jeg ikke allerede var forsynt, er jeg nå mer en forsynt av det alt for stappfulle og illeluktene markedet. Ellers var grunnen for dette Cochabamba-besøket graduasjoenen til den ene dattera til tia Sonia. Tia Sonia er en av tantene som jobber på Corazon Grande, veldig smilende og glad! 11. desember ble Emma graduert fra videregående, så når skole/studie starter opp i februar igjen skal hun begynne å studere språk. Graduasjonen var for så vidt flott og intressant, men som alt her i Bolivia, begynte det ikke på tida og varte heller vel og lenger. En time for seint starta graduasjonen og da den endelig starta tok det enda tre timer før alt var ferdig. Det ble en tårevåt avskjed med skolekamerater for Emma. Etter graduasjonen var det middag hjemme hos tia Sonia. Etter familiens tradisjon ble det servert en kyllingsuppe med disse herlige små, svarte potetene. Jeg kommer ikke på navnet i farten, men disse potetene er tørket, nedgravd i jorda, ja ikke vet jeg helt hva de gjør med disse pototene…noe rart er det i hvert fall for oss utlendinger!

Emma i uniformen for å bli graduert.

Hver eneste elev blir høytidelig lest opp og går opp på rød løper samen med foreldre/faddere. I dette tilfellet til Emma fikk Ivan, frivillig på Corazon Grande, gå sammen med Emma og faren. Framme med scenen får de diplom.

Siste dagen i Cochabamba rakk jeg å få med meg litt av Lucia-feriringen på Corazon Grande. Gode pepperkaker, julemusikk, julegrøt og ikke minst flott Luciatog, altså; god julestemning!

Janett synger Lucia på svensk! Rent og pent...var det vel akkurat ikke!

Så. Nå skal dere sleppe å lese så mye mer! I stedet slenger jeg med bilder fra den siste tiden i Potosi. Julebaking, julelys, julestrømper og julemusikk!

Kakemennbaking!

Miguel og Orlando

En fin, ferdig pyntet kakemann.

Og mange fint pyntet kakemenn!

Pepperkakebaking på dagsenteret Maria Cristina.

Og pynting av pepperkake!

Jada, mandag ankom den lille valpen her! Så nå har vi vakthund =) Ungene valgte det klingende navnet Body. De var ikke helt klar over at body betyr kropp...

Rosa og Body. Body var så heldig å få bli med oss ned til plazaen samme kveld og se på julelysene!

Mandags kveld tok vi turen ned til Plazaen for å se på julelysene. Og det var fint kan jeg si! Aldri har jeg sett en plaza så stappfull av lys i alle muligeblinkende farger!

Ungene var mer en ivrige på å bli tatt bilder av. Problemet var heller å få et klart bilde.. noe jeg aldri lykktes med.

Englenen Gabriel =)

Her er et bilde fra juleavslutningen på dagsenteret, som var nå på onsdag. Først var spiste vi pepperkaker og drakk kakao. Etterpå var det lek og sprell og lydnivå på topp, før maten ble servert: Bakte pototer, kylling i ovnen, maiskolbe, salat, tomat og rødløk. En rett som spises med hendene. Før ungene gikk hjem ble det utdelt julegaver til alle: en leke og snop.

Omar baker pepperkaker.

For en gang skyld, samarbeid!

Ferdig pyntet pepperkake , nam!

Her lager vi julestrømper! Nå er disse hengt opp og fulle med snop!

Joda, jentene kunne sy, men det var litt værre med guttene.

Adriana og julestrømpen!

Nå mangler bare Askepott, familie, pinnekjøttet... neida, jul er det her også!

Papá Noél og adventsgleder!

2010-12-08T17:09:00.000-08:00

Nå har jeg holdt ut nesten to uker i Potosi, så da belønner jeg meg selv med å ta en tur til Cochabamba denne helga! Jeg skal vel kanskje ikke si “holdt ut” som om alt er helt uutholdelig her, tvert imot så har tilstandene bedret seg og jeg trives heller bra her oppe i høyden!

Først og fremst så har det vært en glede å få på plass varmeovner! Nå slipper jeg å gå med ullundertøy, t-skjorte, genser, alpakkagenser og vinterjakke inne.

Dagen etter at jeg kom tilbake fra Cochabamba flyttet jeg opp på barnehjemmet. Selv om jeg var godt fornøyd der jeg bodde, er jeg enda mer fornøyd med å bo på barnehjemmet. Rommet mitt er rett ovenfor gutterommet, det er vel kanskje den eneste ulempen om jeg vil se det slik. Lyder fra krangling, hopping i senger og flytting på senger hver eneste kveld…

Rommet mitt: stort og fint med knirkegulv og en høyt verdsett varmeovn.

Usikten fra vinduet mitt. Nesten som å se ut fra en fengselsgitter, men det er bedre det enn at vinduer går i stykker... Om dere klarer å se den store bygningen i midten, så er det der ungene skal gå på skole når de starter opp etter sommerferien.

Her er ustikten fra andre siden av barnehjemmet.

Enda finere er det å se utover Potosi etter at det er mørkt!

Desember for meg har helt siden jeg kan huske betydd pakkekalender. Vel, jeg får desverre ikke pakkekalender av mor nå lenger. I stedet har jeg brakt skikken videre til Himmelbjerget. Dagen før 1. desember var vi alle i full sving med å lage julenissen som skulle bli pakkekalenderen våres. Ingen av ungene skjønte helt hva jeg mente med denne pakkekalenderen, men da første luke ble åpnet begynte de å skjønne! Nå sitter alle spent hver morgen for å se hvem som får dagens presang.

Her er vi i gang med å krølle og lime papir. Det var mye arbeid, så vi hoppet sent i seng denne kvelden.

Miguel i arbeid =)

Til slutt ble vi heldigvis ferdige. Her er Omar med Papá Noél.

Og her er alle sammen med Papá Noél! Den lilla og hvite esken som Agripina holder, er gaven som hver dag inneholder gaver til ungene.

I dag var presangen til alle; dart. Så i ettermiddag kastet vi piler til den store gullmedalje og fikk til slutt en flink vinner med navn Agripina.

Seiersjenta!

Tilslutt slenger jeg med noen bilder dagsenteret og diverse andre ting!

Her er ungene på Maria Cristina i full gang med å lage papirbilder.

En stolt Adriann med Minnie!

Jonathan

Resultatet!

Søndager er det søndagsskole her på barnehjemmet for ungene i nabolaget. Det er nok få i nabolaget som slunter unna, for lokalet er alltid stappfullt! Med den beste sangstemmen de har synger de for full hals =)

Unger, unger, unger...

Og et siste bilde og hilsen til Tía Margarita! Ungene sammen med en plakat med bilder fra tiden med tía Margarita =)

Ja, så må jeg ikke å glemme å nevne en siste god nyhet! Jeg sitter faktisk på rommet mitt nå og blogger! Med andre ord, vi har internett på Himmelbjerget!

Velkommen tilbake til sivilisasjonen!

2010-11-26T07:58:00.000-08:00

Etter inbrudd og mye action har alt begynt å roe seg. Dagene har gått sin vanlige gang og ettersom mer eller mindre fire uker er gått har Margit vendt nesa hjemover mot Norge. Stort sett har ukene gått i mye jobbing, med litt rom for turistattraksjoner. Margit har holdt seg oppe på Himmelbjerget, mens jeg har vært delvis på dagsenteret Maria Cristina og delvis på Himmelbjerget. Til tross for mye frustrasjon, så har det blitt noen få forbedringer på denne tiden. Det har nemlig blitt ansatt en kokkedame på Himmelbjerget, i tillegg har vi fått en en sårt trengene leksehjelp. Huseigeren min er lærer og har tatt på seg jobben å lære ungene på Himmelbjerget å lese og skrive, og ellers det de må trenge av hjelp til lekser. Jeg må si jeg har flirt flere ganger når jeg hørt henne lære dem alfabetet; så tydelig som hun bare klarer sier hun “Mmmmm!! Slik som kua sier!!”

Både på Maria Cristina og Himmelbjerget har vi laget sprelleklovner i fleng:

Her er sprellekloven =D

Ungene har ogsaa tegnet i fleng!

Her lager ungene paa Maria Cristina sprelleklovner.

Juanito, soennen til kapitanen. Et herlig, lite vesen!

Enda en fargerik klovn =D

Siste søndagen til Margit ble vi invitert på fiskemiddag hos Capitan Jacinto og Capitana Juana. Det smakte fortreffelig! Etterpå tok de oss med til noen badebasseng som ligger i Tarapaya, en liten by en halvtime fra Potosi. Det som er spesielt med disse badebassengene er at vannet kommer fra en vulkan, med andre ord, vannet er glodvarrmt! Selv om det var stas å bli tatt med hit, så var både jeg og Margit litt skeptiske til å gå ut i disse badebassenget der det bokstavelig talt var stappfullt av bolivianere. Mayora, som også var med, såg nok skepsisen våres, for hun leide et eget lite badebasseng i et eget rom til meg og Margit =) Jeg må også nevne at noen dager før hadde jeg og Margit vært en tur til en varm lagune; en liten, naturlig dam med varmt vann. Der var det nesten ikke folk og omgivelsene rundt var betydelig mye finere!

Sist torsdag satte jeg og Margit oss lykkelige inn i en taxi som kjørte oss til Sucre. Derfra tok vi fly til Cochabamba. Rettere sagt vi tok fly tilbake til sivilisasjonen! Det er vanskelig å beskrive det, men da vi kom til Cochabamba hadde vi følelsen av å ha vært ute i skogen i flere måneder og i tillegg glemt hvordan verden virkelig er. Ikke det at Potosi ikke er en del av verden, heller det at livet i Potosi er noe helt spesielt som jeg aldri har opplevd før. Uansett, her i Cochabamba har vi fått tid til å nyte livets glade og varme dager! Vi har truffet på gamle kjente og også noen nye ansikter. Vi har vært både på kino og teater, spist is og annen god mat og selvfølgelig vært på besøk hos jentene på Corazon Grande. Det har rett og slett vært noen herlige dager her i Cochabama, ja, det har rett og slett vært som å komme hjem igjen!

Margit er allerede i Norge, mens jeg skal tilbake til Potosi i morgen. Jeg har vært i Cochabama lenger enn jeg hadde planlagt. Flere uker i Potosi har ført til kraftig forkjølelse både for meg og Margit. Formen min var heller litt skral da jeg ankom Cochabama, så det ble et raskt legebesøk der jeg fikk en diger sprøyte og andre piller! I dette landet spares det ikke på medisner for å si det sånn… På grunn av denne forkjølelsen bestemte jeg meg fort for at noen ekstra dager i varmen ikke vil være annet enn bra for meg! Nå er nesten frisk som en fisk og klar for å dra tilbake til Potosi igjen! Før jeg drar tilbake skal jeg kjøpe varmeovner til barnehjemmet! Enda en forbedring =D Forholdene vil bli mye mer levelige med varme høyt der oppe i kulden!

Slike bor jeg!

2010-11-05T07:39:00.000-07:00

Ettersom verken jeg eller Margit har våget å sove flere netter på barnehjemmet inntil Mayjora var tilbake, har Margit fått varmet seg opp på hotelrom, mens jeg har varmet meg opp på det rommet som jeg leier her i Potosi. Fridagene brukte vi på å få med oss flere turistattraksoner her i Potosi. Her er noe av det vi fikk med oss:

På utsiden ser det tydelig ut som en kirke, men da vi gikk en ble vi ikke helt sikre på hva dette bygget brukes til nå for tiden.

I forbindelse med alle helgens dager, kunne vi ikke unngå å ta oss en til til kirkegården her i Potosi. Det meste gikk helst rolig for seg mens vi var der, folk kom med blomster, mat og drikkevarer. Eneste plassen vi fant litt liv var den delen der de fattigste er begravt; her var det et band som spilte.

Alle helgens dager feires mye mer her i Bolivia enn hjemme! Huseigeren min fortalte meg litt om hvordan de hadde feiret. Den ene dagen hadde de vært rundt på husene til folk. Det er slik, om jeg forstod det rett, at de som har noen i huset som har dødd det siste året åpner opp huset sitt slik at hvem som helst kan gå inn. De som kommer inn blir servert småkaker og et lite glass med en alt for søt og ekkel vin. Jeg fikk selv smake både vin og kjeks av huseigeren min ettersom hun hadde mer enn nok av rester fra disse besøkene...

På tirsdags kveld var Mayora tilbake igjen fra Oruru, så etter disse herlige fridagen med turistattraksjoner, har vi komt oss opp igjen på jobb på barnehjemmet!

Så til slutt, noen bilder av rommet jeg leier. Det leier jeg for den smekke summen av 250 kroner i måneden. Det er flere hus på denne eiendommen og tilsammen bor det rundt syv familier her. Rett og slett et lite nabolag, på en liten plass! Folka som bor her veldig hyggelige, jeg har varmt vann i dysjen og rommet mitt er varmt, så jeg er fornøyd!

Inn denne døra bor jeg! Ligger rett ved siden av dagsenteret Maria Cristina.

Jeg bor helt innerst i dette "nabolaget". Så dette blir vel "gangen inn til huset mitt.

Opp denne trappa, så er vi snart fremme til rommet mitt!

Vi nærmer oss! Døra til venstre er forresten inn til kjøkkene til huseigeren min. Av og til får jeg frokost der =)

Her er rommet mitt! Ikke alt for stort og heller ikke alt for fint, men akkurat passelig varmt!

Og, det skal jeg si, jeg har gått til innkjøp av en veldig god dyne, i stedet for lag på lag med disse tunge ullteppene som vanligvis brukes.

Ja, badet til slutt! Det deler jeg sammen med huseiger og sønnen hennes. Det skjer både titt og ofte at det ikke går an å trekke ned. Så ofte at jeg tror jeg egentlig burde latt være å delt akkurat den informasjonen!

Grøss og gru!

2010-11-03T09:49:00.000-07:00

Joda, det er mangt man skal få oppleve i livet! Fredags morgning drog Mayora til Oruru for å delta på 90 års jubileumet til Frelsesarmeen. Jeg og Margit ble satt til å passe på barnehjemmet frem til hun skulle komme hjem, mandags kveld. Margit forresten, jobber som frivillig på Himmelbjerget en måndes tid. Hun ble med meg tilbake her til Potosi fra Trinidad. Videre, det var slik da, at vi skulle ha ungene fram til lørdags ettermiddag, så skulle mødrene komme å hente dem. Ettersom det er “alle helgens dager” og mye feiring og tradisjoner hadde mødrene et ønske om å få ha ungene for helga. Slik ble det også! Fredags kveld hadde vi også en riktig koselig stund: Vi lagte boller og siden vi ikke fikk stekeovnen til å virke, så ble det frityrsteikte boller. Det falt i smak hos ungene, alle spiste til de ikke orket en matsmule til!

Lørdags ettermiddag kom mødrene og hentet barna. Da alle var dratt fra barnehjemmet utnyttet jeg og Margit muligheten til å ta oss en tur ned i byen. Margit hadde heller ikke vært utenfor barnehjemmet på fem dager, så for henne spesielt føltes det godt å få luftet seg en tur! Det ble en riktig hyggelig bytur, men hyggestunden varte ikke lenger enn til da vi skulle hjem. Da vi stod og skulle låse opp porten til barnehjemmet, ville rett og slett ikke døra la seg låse opp! Vi prøvde og prøvde, men måtte til slutt gi opp og bestemte oss for å overnatte på hotel. Forsåvidt et greit valg, med tanke på at hotellet er betrakelig varmere enn barnehjemmet!

Dagen derpå reiste vi opp til barnehjemmet etter frokost for å gjøre et nytt forsøk på å låse opp. Det hadde vel enset oss, tanken om at kanskje noen hadde brøtet seg inn i løpet av natten. Og om vi ikke hadde hatt en liten klump i magen fra før av, så ble den i hvertfall betraktelig større da vi kom fram til barnehjemmet og så porten som stod på vidt gap. Det var ikke gjort hærverk, men datamaskin, radio og penger fra kontoret var borte! Joda, så der stod vi fint oppi det! Jeg må innrømme at jeg ikke følte meg som den beste husvokteren i det øyeblikket!

Likevel, så er jeg rett og slett sikker på at dette er et innbrydd som ville skjedd uansett om jeg og Margit hadde sovet der den natta eller ikke. Og, om vi hadde sovet der og det hadde kom innbryddstyver, ja, mens jeg hadde ligget i senga, så hadde jeg i hvert fall ikke hoppet ut av senga for å angripe ranerne. Jeg hadde ligget musestille i senga og bedt en stille bønn om at de måtte forlate barnehjemmet uten å røre meg.

Så skal jeg vise noen bilder av barnehjemmet og fortelle hvorfor vi ikke fikk opp døra og hvorfor det ikke var nødvendig å gjøre hæreverk for å få med seg det de ville av verdisaker:

Porten stod slik, på vidt gap, da vi kom opp på barnehjemmet lørdags morgen. Det er nemlig ingen hengelåser på porten, så disse store dørene er det bare å lukke opp fra innsiden. Den lille døra, som dere kan se på portdøra til høyre, derimot har to låser: en smekklås og en vanlig lås. Smekklåsen kan bare låses opp fra innsiden, så det var årsaken til at jeg og Margit ikke fikk opp låsen fra utsiden.

Her ser dere hvor enkelt det er å hoppe over muren til barnehjemmet! Det er kanskje den letteste plassen, om man da hopper opp på muren der hvor Margit står, så går derfra og bort til der hvor hjørnet på barnehjemmet er. Om dere klarer å se det, så ligger det en planke på muren (med hjørnet på barnehjemmet). Denne planken er stilaset arbeidsfolket bruker. Går du over på denne planken, kan du spasere videre bort på stilaset og ned stigen. Så lett er det gjort! Og da er det fritt fram! Alle dører inn til barnehjemmet har smekklåser og ettersom jeg og Margit ikke hadde nøkler til å låse opp smekklåsene fra utsiden, stod det flere dører åpne den natten innbryddet skjedde. Dermed var det fritt fram for innbruddstyvene å forsyne seg av det de ville ha! Og uten å gjøre hærverk!

Joda, så livet har mangt å by på!

Det er ikke alltid så lett å telle!

2010-11-03T09:34:00.000-07:00

Ja, så var det Casa Himmelbjerget. Jeg hadde min første arbeidsdag der dagen før jeg drog til Trinidad for noen dager for å treffe på Boliviafamilien. Nå har det tilsammen blitt en uke på jobb på verdens høyesteliggende barnehjem. Dog den korte tiden, har det likevel vært nok tid til å bli frustrert, irritert og skremt!

Fire livlige gutter! Miguel, José Orlando, Victor og Omar.

Det bor åtte unger på barnehjemmet. Fire gutter og fire jenter. De er noen livlige og trivelige vesen alle sammen! Mye skal det heller ikke til før de er fornøyde. Selv om de har flyttet hjemmefra nylig er det stort sett smil og latter å finne hos dem. Om jeg spør om de trives, så får jeg til svar at hjemme var det alltid kjedelig, mens her er det gøy å være. Det er kjekt å høre! Samtidig må jeg si at jeg for min del hadde langt i fra vært fornøyd med standarden på barnehjemmet slik den er nå. Da må jeg også legge til at jeg hadde nok aldri vært fornøyd ettersom jeg kommer der jeg kommer fra. Mine høye krav til standard er og bli litt for høye her i Potosi. Likevel så finnes det akutte behov for forbedringer slik barnehjemmet er nå, da vil jeg nevne tre ting spesielt: Vann har vi maks en halvtime hver dag, tidlig om morgningen. Kun avdelingen jentene bor på er det vann i dysj og do, ellers gjelder det å fylle opp det som er av kopper og kar med en liten vannslange. Mangel på vann går igjen selvsagt utover hygiene. Det blir vanskelig å få en god rutine på både vasking av seg selv og klær. Dette er unger som ikke er vandt med særlig hygiene og som trenger å lære, og det litt fort! Om ikke de er blitt skitnere enn det de var da de kom til barnehjemmet, så er det ikke langt i fra! Som nummer to kommer kulden. Potosi ligger høyt oppe og det er slettes ikke mye varme her. Spesielt kaldt blir det inne på barnehjemmet ettersom det ikke er en eneste ovn til å varme opp huset med. Jeg må forresten nevne det da, at kuldeproblemet er størst for meg, Margit og Mayora. Ungene er vandt til kulden, noe som du fort ser når du ser huden i ansiktene og hendene av elefanthud!

Agripina

Mirian og oppvask!

Rosalinda

Siste punktet jeg vil nevne er behovet for en kokkedame. Det er rett og slett for mye jobb for Mayora alene å både lage mat og ha den tiden hun skulle hatt til ungene. Da tenker jeg spesielt på at disse ungen trenger leksehjelp! Ja, for det er ikke like lett å telle alltid. Jentene klarer seg stort sett bedre enn guttene, men alle skulle vært flinkere enn det de er. Vi har tre unger i tredje klasse og ingen av dem kan lese! To av dem kan heller ikke telle lenger enn til ti. Likevel kommer de hjem med både leselekse og regnestykker. Her i Bolivia er det slik at om man ikke er flink nok passerer man ikke skoleåret og må gå det på ny. Hvordan i alle dager noen kan passere helt til tredje klasse uten å kunne noe som helst er for meg helt ubegripelig! Både jeg og Margit har gjort våre forsøk på å lære dem å lese og regne og heldigvis har vi sett noen få framskritt! Men det er jammen ikke lett å få dem til å forstå hva gange og deling er, selv om vi prøver oss med både å tegne mattestykkene konkret på papiret og å få dem til å telle steiner! “Her har du tre bunker med fem steiner i hver bunke, hvor mange steiner har du tilsammen?”

Jada, en kan til tider bli ganske frusrert av mangt oppe på Himmelbjerget! Men jeg må si det at jeg er glad for at disse ungene har fått komt på barnehjem, det trenger de om de skal ha noen muligheter senere i livet!

…før du tar imot opplevelsene livet tilbyr deg!

2010-11-03T09:05:00.000-07:00

Da er jeg klar! En, to, tre; pust inn, pust ut!

Casa Himmelbjerget på norsk, “Wasincheij” cerca del cielo på quechua/spansk, altså dette nye barnehjemmet som Marita Bjerga har vært med å bygget, er årsaken til at jeg bor i Potosi for tiden. Byggingen ble begynt for nærmere to år siden og byggingen pågar fremdeles. De første åtte ungene er flyttet inn og de førti resten ungene som skal flytte inn, flytter forhåpentligvis ikke inn før den dag barnehjemmet er helt, hundreprosent ferdig.

Bygging blir vel stort sett alltid utsatt, i hvert fall er ikke dette barnehjemmet et av unntakene. Etter flere tidligere utsettelser av åpningen av barnehjemmet, reiste jeg ned til Bolivia i god tro om at barnehjemmet i hvert fall skulle være oppe å gå i slutten av august. En liten måned på Corazon Grande ville bare bli en hyggelig start på et heller langt opphold i Potosi. Om det kanskje ikke var overraskene, så var det skuffene å måtte innrette seg etter at barnehjemmet langt fra var ferdig og klart til åpning i slutten av august. I et frusrert øyeblikk fikk jeg avklart med Capitan Jacinto og Capitana Juana, som driver dagsenteret Maria Cristina i Potosi, at jeg kunne komme i slutten av september til Potosi og hjelpe til på dagsenteret fram til Himmelbjerget ble åpnet.

I forbindelse med dagsenteret Maria Cristina, skal Sven ha en stor takk! Dette dagsenteret har mer eller mindre 35 unger. Det er åpent mandag, tirsdag og onsdag ettersom midlene ikke rekker til mer. Åpningstiden er fra 10 til halv 4. Noen av ungene kommer på formiddagen og går på skolen på ettermiddagen, mens ungene som går på skolen på formiddagen kommer på ettermiddagen. Jeg må inrømme at jeg ble godt overrasket andre dag på jobb her, da jeg innså at verken Capitan eller Capitana kom til å dukke opp. Jeg satt altså alene med ansvaret for alle ungene. Den eneste andre som var på jobb, var tia Viqui, som er kokkedama på Maria Cristina. Nå har jo dagene gått og jeg har innsett at Capitanene ikke er mye av tiden sin på dagsenteret. Det har skyld i at bade Jacinto og Juana har mye, om ikke alt for mye å gjøre med Himmelbjerget.

Et dagsenter uten ansatte som er tilstede hele tiden, gjør at kvaliteten blir så som så. Det blir vanskelig å gi ungene leksehjelp, som kanskje er den viktigste årsaken til ungene går på et dagsenter. Det blir umulig å følge en timeplan med et innholdsrikt program for dagen. I bunn og grunn, så blir den eneste fordelen for ungene her at de får et skikkelig måltid med mat for dagen. Jeg har jammen irritert meg flere ganger over hvordan ting står til på Maria Cristina. Det gjør samtidig også at jeg har valgt å forsette å jobbe på dagsenteret, selv om Himmelbjerget nå er i drift. Jeg vil nødigst dra her fra før jeg ser med egne øyne at ungene får et relativt bra tilbud på Maria Cristina.

Ja, tilbake til en generøs sjel i Norges land. Her kommer noen bilder fra Maria Cristina. Den eneste “leken” på dagsenteret når jeg kom var en TV med alle mulige kanaler. Unger og leker hører nå ganske godt sammen, så noen brettspill og leker falt godt i smak på dagsenteret. Det tok ikke lang tid før lydnivået steg bektraktelig, TV´en ble skrudd av og ungene blei til de omtrent ble jaget hjem:

Noen av barna på dagsenteret med spillene som er kjøpt inn.

Byggeklosser går det aldri an å bli lei av! Både store og små bygger =)

Twister! Latter og smil!

Her spiller guttene Monopol.

Karen liker Uno!...

...Og det liker de andre også!

Tre tøffe jenter! =D

…men husk å ta en pust i bakken...

2010-11-01T14:13:00.000-07:00

Før jeg kommer fram til hva jeg gjør her i Potosi tar vi en liten pause med bilder. Her er litt fra alt som har skjedd:

Feiring av 20 års dagen min og 2 års dagen til Soledad. Alle var fullt klar over at det var bursdagen min, så jeg fikk både kake og presang =)

Ut på tur, aldri sur! Her venter Laura og Janeth på å få gå på grisebesøk til naboen.

Tiquipaya-dagen. Kan vel sammenlignes litt med slik vi feirer 17.mai. Alle må delta i paraden.

Urkupina, helgenfeiring i nabobyen Quillacollo. Det er en hel helg med karnevalstemning. Helgen avsluttes med en hellig vandring til denne plassen som er på bildet. Det sies at en jente fikk se en jomfru her for lenge siden.

Det kryr av folk som går denne vandringen. Det siste stykket er også fyllt av boder med mat, ting og diskotek. Her har vi tatt en pause med api og et eller annet frityrsteikt bakverk.

Når barnehjemmet skal forgiftes med innsektsmiddel, må alle ut. Denne dagen tilbrakte vi i en lekepark i sentrum av Cochabamba. Vellykket!

Små barn har godt av å gå! Da sovner de alltid mye lettere på kvelden =)

En kveld Maria tok med meg og Marion på et chicheria.

Her står det en ting på menyen for dagen: Vi fikk servert grisekjøtt og chicha =)

"Eg må ha, eg må ha solbriller på!"

Jada, vegetarianeren har ingenting imot å hjelpe til med å fly kyllingen!

Et frustrert øyeblikk i Potosi. Slutten av august var jeg, Siw, Marion og Nadin noen dager i Potosi for å se hvordan det lå an med byggingen av Himmelbjerget.

17. - 22. september tok jeg og Marita en liten ferie til Santiago. Her fikk vi på hos Mathias, den mest gjestfrie personen jeg har møtt!

Siste dagen i Chile drog jeg og Marita på guida tur i Valparaíso og Vina del Mar. Intressant!

Flinke kokker som inviterte Gladys, Marita og meg på middag en kveld! Så må jeg nevne at Gladys er spansklæreren våres og ja, trolig den beste spansklæreren som går an å få!

Tunari er det høyeste fjellet i Cochabamba og derfor så fristet det å komme seg opp dit en dag. Uten guide, men med en liten beskrivelse av veien, gjorde vi et forsøk på å finne fram!

Det var ingen sikt og kaldt, men toppen nådde vi! Det vil si, da vi gikk ned ante vi ikke om vi hadde vært i nærheten av Tunari en gang, så vi spurte taxisjåføren hvor Tunari lå. Da pekte han rett bort på den toppen vi nesten var på toppen av. Fornøyd!

26. september til 26. oktober har Boliviafamilien vært på rundreise i hele Bolivia og besøkt det vi støtter av barnehjem og dagsenter. Noen av fadderene kom litt før andre. Her er Rune, Eivind og Marita på middag på Corazon Grande. Og jenten kan jo aldri få nok av mannfolkbesøk!

Eivind hjelper Luciana med å spise!

Her lekte jentene frisør på Marita. Stas!

Så kom også den dagen at Boliviafamilien tok sitt offisielle besøk på Corazon Grande. Ekstra spesielt var det denne gangen, siden bygg nummer to skulle åpnes. Her danser de eldste jentene.

Marion og Nadine fikk også svingt seg litt i stilige drakter!

Så tar jeg også med et bilde helt til slutt fra besøket på Lacaya. Her har jeg fadderungen min Ximena, hun som er til venstre på bildet. Det er rett og slett stas å få treffe henne!

Før jeg avslutter helt, vil jeg bare tipse om å gå inn på bloggen til Marita, www.maritabjerga.blogspot.com! Her står det mye om rundturen til Boliviafamilien, dersom du lurer på hvordan den var!

Livet har mangt å by på…

2010-11-01T11:54:00.000-07:00

Da var den dagen kommet at jeg at jeg starter opp bloggen min på ny igjen. Til forskjell fra andre reisebloggere liker jeg best å starte bloggen en god stund etter reisen er startet, ikke i det jeg forlater moderlandet.

Vi er altså her, eller jeg da, høyt oppe i Bolivia, i den ikke så vakre og fattige byen Potosi. Nåvel, så må jeg si det at på spanjolene sin tid, var Potosi verden riketeste by og laget næreme alle sølvmyntene til Europa. Det som står igjen den dag i dag etter spanjolene er arkitektur som tyder på tidligere storhetstid og et gruvefjell der hovedverdien, sølvet, er hentet ut for lengst. Potosi i dag er en av Sør-Amerikas fattigste byer. Naturen her er ikke grønn og frodig, heller brun og uten vekster. Høyden, det vil si 4300 moh, gjør sitt til at kulden her oppe kjennes ekstra godt og forsåvidt også at hjertet dunker ekstra fort i oppoverbakker. Til tross for fattigdommen er omtrent alle varer dyrere her enn i resten av Bolivia. Der har turistene litt av skylden , ettersom Potosi stadig blir besøkt av folk med penger som kan betale høyere priser. Resten av skylden har naturen, det er lite Potosi kan produsere selv, mesteparten blir importert.

Ut i fra sånn som jeg kjenner Potosi og har beskrevet Potosi nå, så kan jeg ikke unngå å spørre meg selv om hva i alle dager jeg gjør her oppe? Naturen som den er og hjertebanken som kommer av høyden gjør det strengt tatt umulig å ta en joggetur i frisk luft. Her finnes det verken spinning eller fotballag for damer. Hver eneste dag fryser jeg og lurer på hvorfor ingen har funnet ut at varme hus gjør alt mye koseligere. Så tenker jeg på at her skal jeg bo i hvert fall helt fram til februar om ikke enda litt til.

Oppholdet på Corazon Grande i fjor gav mersmak og for ca 3 måneder siden nå, begav jeg meg ut på reise nummer to. Den første tiden bodde og jobbet jeg på Corazon Grande. Det var et herlig gjensyn med jentene og det føltes godt å være tilbake igjen! Med spansk, salsa og alt annet Cochabamba har å by på, ble det et festlig opphold i Cochabamba. Ja, i disse festligheter så må jeg ikke glemme å nevne Marion og Nadine som var frivillige på Corazon Grande, mens jeg bodder der. Så. Nå blir det nærmere fem uker siden jeg pakket kofferten og flyttet opp til Potosi. Det gikk vel opp for meg en liten stund før jeg flyttet hit at jeg ikke ante hva jeg skulle gå til, noe som gjorde at jeg etterhvert gruet meg mer enn jeg gledet meg til å flytte hit. At jeg ikke visste hva jeg kom til, er nå i hvert fall helt sikkert, for her har jammen livet visst seg å by på mangt av alt mulig rart…

Så for å ikke gjøre dette blogginnlegget alt for langt, stopper jeg her og begynner på et nytt et. Og det bør leses! Jeg har jo enda ikke klart å skrevet meg fram til hva jeg gjørt her oppe i Potosi!

Tusen takk til alle mine fantastiske prinsesser på Corazon Grande!

2010-02-09T06:21:00.000-08:00

Et halvt år er gått, det vil si at tiden min i Bolivia er over. Nå er jeg i Miami, på vei hjem til Norge. Hjem, kjære hjem! Eller, det blir som å dra fra et hjem til et annet. Corazon Grande og alle de fantastiske jentene der har blitt min familie; og det er forferdelig trist å dra fra de!

Jeg vil bare si tusen, tusen takk!! Jenter med et stort hjerte, hjerteknusere, jenter som jeg aldri glemmer… Tusen takk for den enormt flotte danseoppvisningen de hadde for meg min siste kveld i Bolivia! Tusen takk for å tildele meg den æren å bli kallt “La Reyna de Corazon Grande” – dronningen på Corazon Grande! Tusen takk!

Bolivia paa sitt beste!

2010-01-20T15:54:00.000-08:00

Kameraet mitt er odelagt, saa derfor blir det ingen bilder denne gangen! Men det er jo en liten stund siden jeg har oppdatert bloggen naa, saa derfor tenkte jeg: bedre med en toerr og kjedelig tekst uten bilden enn ingenting!

Jeg er tilbake fra Brasil og proever saa godt jeg kan aa nyte den siste tiden jeg har igjen her! Ja, det er mindre enn tre uker igjen.. Tiden gaar fort, alt for fort! Her er noe av det jeg har gjort i det siste:

Brullyp til Lucha og Santos

Ja, brullyp! Siw inviterte meg med og jeg maa si det at jeg faktisk aldri har truffet verken bruden eller brudgommen foer! Har bare heort om Lucha. Det er saann her i Bolivia, at man ofte faar man flere invitasjoner slik at man kan ta med seg venner; en fin tradisjon! Brullypet var ikke saa stort, rundt 50 personer, men det var veldig kjekt! En annen tradisjon ved brullyp er at de har faddere til alt mulig: Siw var fadder til blomstene i dette brullypet, saa hadde de ogsaa fadder til blant annet brudekjolen, ringene, kaka og minnene (de som var faddere til minnene hadde laget en liten figur, eller den var kjoept, av et brudepar, saa hadde de limt paa en lapp der det stod: " til minne om brullypet til Lucha og Santos, disse ble delt ut til alle som var i brullypet). Ja, saa var jeg saa heldig at jeg fikk tatt bryllupsvalsen med bruden. Foerst danset brudeparet brullypsvalsen, deretter danset de med alle fadderene, tur etter tur. Daa det var Siw sin tur, insisterte hun paa aa ha med meg opp! Utover kvelden ble det mye dans; dans til den fantastiske reggaetonmusikken de har her og alt annet mulig rart av boliviansk musikk. Ja, saa maa jeg fortelle det at broren til bruden ble en smule interessert i meg og spoerte meg pent om ikke vi skulle vaere kjearester den siste tiden jeg hadde igjen her i Bolivia...

Og andre ting:

Jeg har funnet ut det at jeg maa bruke anledningen her til aa leare salsa, saa ja, sist uke begynte jeg! Jeg har privattimer og dermed planer om aa laere fort, saa faar vi se hvor langt "talentet" mitt rekker. Uansett, det er kjekt aa faa svinge seg litt =) Ellers har jentene paa barnehjemmet fremdeles sommerferie. Det naermer seg slutten naa, bare denne og neste uke igjen av ferien. De fleste jentene ser fram til aa faa starte paa skolen igjen! Sommerferie kan faktisk vaere kjedelig! Sist uke brakte jeg forresten et lite barndomsminne fra min barndom tilbake: jeg lagte trolldeig med jentene. Og det falt i smak! Spesielt hos tia Martina og tia Roxana, som ble ekstra ivrige og takknemlige!

Ja, naa er vel Bolivia paa sitt beste! Jeg storkoser meg og jammen ble jeg ekstra glad da jeg fant ut at det var blokeringer daa jeg var paa vei hjem fra spansktimene i dag. Halvveis stod vi plustselig midt oppi et evig trafikkaos; biler overalt til alle kanter og retninger! Bussene demonsterte mot daarlig vei! For meg var det rett og slett ikke annet aa gjoere enn aa taa beina fatt det siste stykke. Som tok meg ca. en og en halv time aa gaa. ¡Tranquila!

Naa venter jeg paa aa faa gaa paa ski og gruer meg til aa dra fra Bolivia! Saa troer jeg paa spinningsykkelen paa treningssenteret! To hundebitt i stumpen har skremt meg vekk fra tanken paa flere joggeturer i Bolivia.

Over og ut!

Rio de Janeiro

2010-01-05T15:03:00.001-08:00

Nå kommer noen herlige bilder fra Rio de Janeiro! Jeg har vært her i en uke nå og om to dager reiser jeg tilbake til Cochabamba. Stor by og stor fart på bilene, i hvert fall for meg som er vandt med boliviansk trafikk!

Uansett, har hatt en herlig tid her! Jeg har vært på storbyshopping, sett på den enorme folkemengden og de flotte rakettene på Copacabana, spist pizza med jordbær og sjokolade, blitt lokket til å spise sushi (for en synd å begå av en vegetarianer!) og ja, også videre!

Marco, Ingrid og jeg før vi gikk ned på Copacabana for å se på fyrverkeri.

På Copacabana =)

Mandag gikk jeg og Ingrid en tur i Jardim Botanico. Veldig fin park med mange spennende planter og trer:

Et nydelig hjerteformet blad =)

Saa var det treet som stod akkurat der jeg skulle gaa!

Jeg forvillet meg inn i buskene!

Mens Ingrid tok turen oppover treet!

Et hopp for en fin og latterfull tur!

Siste dagen hadde jeg egentlig planlagt aa surfe, mens Ingrid skulle ligge paa stranda: Den gang ei, ingen boelger!! Ikke paa noen strender! Vi gikk heller en liten tur paa Copacabana, saa tok vi banen opp paa Pao de Azucar. Ja, for aa nevne det, utsikten fra soveromsvinduet til Ingrid er rett ut paa Pao de Azucar.

Paa Copacabana

Paa vei opp til toppen, som dere ser i bakgrunnen.

Og paa toppen! Nydelig utsikt!

Rio er en stor by =) Takk for meg!

Juletider

2009-12-31T06:02:00.000-08:00

Det er høytid og på høy tid med en oppdatering!

Nå har jeg feiret jul for første gang langt borte fra familie og Norge! Og det har vært fantastisk (selv om jeg må innrømme at jeg har hatt litt hjemlengsel…)! 22. desember fikk jeg besøk Ingrid, som for tiden bor i Brasil, så jammen var det ikke bare jentene på barnehjemmet jeg feiret julen med, men også med sammen med min aller beste vennine.

Da julekvelden kom og jeg og Ingrid tok på oss finstasene og gikk inn på barnehjemmet, var det som om hele julestemninga kom mot meg! Julemusikk, jentene med fine kjoler og nisseluer og et fint dekket langbord, og etterhvert lukten av julemat, ikke norsk julemat, men finsk. Det finske ekteparet som er her på besøk (“besteforeldrene”) stod for maten! Og den var god!

Elisabeth, Clara, Neydi

Roberta, Ingrid, Elisabeth

Jeaneth med nisseluen rett opp!!

Jeg og Julia

Alba leser juleevangeliet

Jenny (en av jentene) hadde vært bekymret stort sett hele kvelden for at julenissen ikke skulle komme. Heldigvis for henne og de andre jentene, så hørte vi banking på døra ikke lenger etter maten. Ja, og inn kom julenissen! Han hadde med pakker til alle jentene; alle fikk klær og en leke.

Spente jenter!!

Rosita og julenissen

Jenny, Julia og Clara pakker opp julegaver

Etter besøket av julenissen gikk resten av kvelden med til å prøve de nye lekene =) Rosita, en av de minste jentene, hadde til og med forstått hvordan hun kunne få prøve ut andre leker: Først reklamerte hun om den fantastiske dukken hun hadde fått; den kunne jo til og med skrike! Så sa hun fint til Paty at hun kunne låne dukken om hun ville, og jo, det ville Paty, deretter spurte hun enda finere om å få prøve barbiehesten til Paty. Og Paty sa ja =)

Prøving av de nye syklene

Jammen var det kjekt å glede seg på vegne av alle de glade jentene!

De eldste jentene fikk Mp3-spiller til jul. Selvsagt uten musikk, så en kveld kom de inn i huset mitt fikk lagt inn musikk (jeg har jo både Mac og musikk). Fnisete fjortisjenter med ny musikk var et herlig syn!

Så kom tiden for å bruke penger fra to svært så snille mennesker! Da mor og far kom fikk jeg en konvolutt med penger og en lapp der det stod: “Sender med litt julegaver til de små.” Ettersom jentene fikk nok materielle julegaver, ble det heller en opplevelsejulegave. En kveld med de eldste jentene og en kveld med de mellomste jentene på bowling og pizza. Det var første gangen for alle på bowling! Vi koste oss alle sammen og jeg må bare legge til at alle jentene oppførste seg eksemplarisk!

På pizzarestaurant med fnisete fjortisjenter!

Vi avsluttet begge kveldene med å dra på plaza Cobija, visstnok den finest dekorerte plazaen av de alle. Og, jo, den imponerte! Her er Vichy under den ene dekorasjonen!

Og her er hele den eldste gjengen!

Mandags kveld var det de mellomste jentene sin tur. Her er Maria og en tung bowlingkule!

Maria, Ingrid og Neydi

Etterhvert litt for mye sukker til jentene!

Neyda og ja... et glass med Coca Cola, ikke vin =P

De mellomste jentene under reinsdyrdekorasjonen på plaza Cobija.

Ja, så må jeg ikke glemme å fortelle at jeg endelig fikk anledning til å være med jentene på ridning. Lørdag 26. desember, kl. halv 8, drog vi fra barnehjemmet og bort på ridninga. Jentene har gått på ridning nesten hver lørdag siden oktober! De er flinke, mye flinkere enn meg! Jeg har ridd to ganger i mitt liv, så det var klønete rett og slett da jeg satte meg opp på hesteryggen og ridde! Uansett, gøy å få prøve.. men enda kjekkere å få se på jentene!

Clara

Alba

Siw

(Husker ikke navnet på alle hestene, men må bare nevne at den ene het Vodka)

Håper alle har hatt en fin jul og et godt nyttår!! =)

¡Feliz navidad!

2009-12-22T05:49:00.000-08:00

En smule hjemlengsel da jeg fikk disse bildene! Ja, nå vil jeg gå på ski, men det er helt umulig for meg akkurat her jeg er!

God jul alle sammen!!

¡Voy a bajar, por favor!

2009-12-22T05:45:00.000-08:00

Jeg må bare fortelle dere om den offentlige transporten her nede! Finnes kanskje bedre i andre land, men jeg er mer enn fornøyd sånn det er her! Taxi er selvfølgelig raskest, men det koster mest. Så om jeg har tid, tar jeg mer enn gjerne taxi-trufi! Det er vanlige personerbiler som har ruter de kjører, akkurat som bussrutene hjemme. Men det som er så bra her, er at man kan hoppe på og av hvor man vil langst denne ruta. Det eneste problemet er bare å vite hvor alle de forskjellige taxi-trufiene kjører hen.. De har nummer som forteller hvor de skal, men det er ingen rutetabell hvor det står hvilke ruter de forskjellige nummerene har. Det må man rett og slett finne ut av selv!

Og saan kan en taxi-trufi se ut:

¡Mis padres!

2009-12-22T05:15:00.000-08:00

Mor og far kom ustlitte 7. desember og drog utslitte med dårlig mage 17. desember! Den første uken var vi i Cochabamba, mens de siste dagene var i La Paz. Her er noe av det vi rakk å gjøre:

Incallajata

Incallajta er en gammel inkaby. ”Inca” er navnet på kongen, mens “llajta” betyr by. Folket kalles quechua: Og de snakker quechua, fremdeles et av de viktigste språkene i Bolvia. Byen ligger strategisk til: i en bratt skråning, slik at det var vanskelig å komme inn andre veier enn den ene inngangen som fantes. I følge guiden ble området brukt militært, men også som et hvilested for folket. Her sitter vi på utkiktsposten til byen, eller man tror den ble brukt til det og til å se på stjernene.

El Cristo

Meg og mor med El Cristo i Cochabamba. Her er det flott ustikt over byen! (men det ser dere ikke paa bildet =P)

Torotoro

Torotoro er en liten landsby i Potosi. Berømt for grotter, dinosaurspor og Gran Canion. Så ja, det var det vi fikk se! Forresten så var det andre gangen min til Torotoro. I oktober reiste jeg sammen med Kine og Astri (to kjempekjekke studenter jeg bodde sammen med fra midten av september til midten av november).

En lang, lang vei bort til Torotoro. Og hompete vei. Og så plutselig med steinras på veien! Etter mye om og men, bestemte sjåføren seg for å prøve omveien som var lagt til. Omveien var nemlig enda mer hompete og enda vanskeligere å komme seg fram på! Vi satte oss fast, og spant, men vi kom fram til slutt! Yey!

Inne i grotta! Den er 2000 meter dyp, om jeg husker rett, vi var vel nede på 150 meter på det dypeste.

Så et bilde fra el Gran Canion. Ja, den ser dyp ut, men for å sammenligne: Den er 200 meter dyp, mens den i USA er 2000 meter dyp! Dyp nok og imponerende nok likevel!

Lucia

13. desember, på Luciadagen, feirte vi Lucia på barnehjemmet! De fleste her i Bolivia kjenner ikke til Lucia, så det er finskene som har brakt denne vanen til barnehjemmet (Siw, som eier barnehjemmet er finsk, i tillegg er det et gammelt finsk ektepar nå som er på besøk fram til slutten av januar). Spansk julemusikk, grøt, lussikatter, pepperkaker og ville jenter! Julestemning!

For et sjarmerende Luciatog som sjarmerende falskt!

På besøk til Ximena og Lacaya

Den ene dagen i La Paz brukte vi til å besøke et dagsenter til Frelsesarmeen. Dagsenteret heter Lacaya ligger ca. to og en halv time utfor La Paz, i en liten landsby som også heter Lacaya. Det er nærmere 70 unger som går her. Jeg “deler” en fadderunge sammen med Ingrid og Ann Helen, som går på dette dagsenteret, så dette var altså grunnen til å dra hit. Stor stas å få treffe fadderungen! En herlig og enormt takknemlig jente som heter Ximena!

Lacaya har langt i fra den samme standaren som barnehjemmet jeg jobber på, så det var en stor kontrast å komme hit! Spente og veldig sjenerte unger ventet på oss da vi kom.

Ximena var hjemme og ventet på meg, men siden hun bor en times gåtur fra dagsenter og dette trossalt er en gåtur i 4000 meters høyde, så ringte Majoren til Xieman og ba henne komme til dagsenter. Ja, det er ingen som har biler i denne landsbyen, så derfor en times gåtur i stedet for en litt kortere biltur. I mens vi ventet på Ximena fikk jeg gitt en julepresang til fadderungen til Einar (far til Ingrid). En veldig sjenert gutt! Han ble veldig glad for gaven og moren hans kom med en gave til Einar; et bæreteppe som folk her har på ryggen til å bære unger og alt mulig i. Det var det minste hun kunne gi han, som hun sa.

Så, endelig kom Ximena! Litt sjenert, enormt sjarmerende og veldig takknemlig! Hun kom sammen med moren og lillebroren og etterhvert kom også eldstebroren bort. Jeg gav henne en liten julegave: en skolesekk med tegnesaker og spill. Til gjengjeld så fikk jeg en kjempefin (ja, imponerende fin!) duk som Ximena hadde sydd på skolen og et bæreteppe som moren hennes hadde vevd til meg. En uke hadde hun brukt på å veve teppe! Jammen viser de å sette pris på faddrene sine!!

Etter lunsj med Majoren og kona fikk vi en liten “sightseeing” rundt i landsbyen. Vi var blant annet innom skolen til Ximena og lekte litt på lekeplassen der. Ximena ville mer enn gjerne ha meg med på de forskjellige apparatene: “Madrina, sabes hacer como yo?”

Sightseeing i La Paz

La Paz har vel mer eller mindre 2 millioner innbyggere, en stor by med mye forskjellig og store kontraster! Enormt å se utover denne byen!

På turen var vi blant annet innom månedalen, som den kalles. Stilig og naturlig landsskap!

Ja, det var det!

Et kjekt gjensyn og nå skal jeg i hvert fall ikke klage på julestemninga! Store deler av koffertene til mor og far var fyllt opp med smågodt til jentene, men det viktigste var selfølgelig sjokoladeplatene, smågodtet og julekakene de hadde med til meg. Hipp hurra! Jeg ble glad =)

¡Vota!

2009-12-08T14:18:00.000-08:00

Nå på søndag, 6. desember, var det valg her i Bolivia! Det var ikke lov til å kjøre og alle offentlige steder var stengt. For det første er dette en farlig dag å kjøre på (for meg så føles vel egentlig alle dager farlige…) fordi det er mye spenning blant folk som lett kan bli til aggresjon og opptøyer, men hovedgrunnen er at man skal ha respekt for valgdagen. ¡Tranquila! Tia Sonja, hun som jobber her på barnehjemmet i helgene, måtte rett og slett ta sykkelen fatt for å komme seg til valglokalet =) Jeg for min del fikk ikke se de biltomme gatene. Barnehjemmet ligger et sykke fra sentrum, litt ute på landet; en fem minutters biltur på hompete grusvei før man kommer til veiene der bilene kjører. Ettersom det meste var stengt, ble det heller ingen kirke på jentene denne dagen. Vi ruslet heller en liten tur bort til vår kjære nabo som har en stor, fin restaurant med svømmebassang. Nayjama heter restauranten. Vet ikke om maten er god der, men jente koste seg hvertfall i svømmebassenget!

Jeanett paa den hompete grusveien

Luciana og meg

De eldste jente

De minste jentene

Julia

Rosita

Ja, hvem vant så valget? Evo og partiet hans MAS (Movemiento hacia Socialismo) vant valget med hele 62,5 % av stemmene. De fikk et klart flertall i senatet, så framover kan vi grue/glede oss til å se hvordan Evo styrer med større spillerom! I sist periode hadde ikke MAS flertallet i senatet, så dermed er det nok mye Evo har spart seg for å sette i verk. Om Evo er bra skal jeg ikke utale meg for mye om. Jeg vet ikke alt for mye om poltikken her nede, verken om Evo eller de andre kandidatene som stilte til valget. Om Evo har jeg hørt både positivt og negativt, men bare positivt fra denne mannen: Alejandro, den ene av spansklærerene jeg har på spanskolen, er medlem av MAS. Jeg har hatt noen spansktimer der han har snakket med en voldsom entusiasme for sosialismen og Evo Morales! Ja, disse poltitiske samtalene med han er en opplevelse! I følge Alejandro er noe av det viktigste Evo kommer til å gjøre nå å sørge for at råvarer ikke går ut av landet. Sånn at bolivianske råvarer brukes på fabrikkene, i stedet for at disse råvarene går ut av landet og de samme råvarene kjøpes inn igjen fra andre land.

De flaggene som henger over gata er flagget til Evo sitt parit, MAS

Politisk reklame

Dobbel politisk reklame =P

Så kan man spørre seg om hvor korrupt dette valget var… Har lest at partier har tilbudt folk her som ikke er regisrerte (ja, det finnes mange av dem! Bare i Cochabamba bor det nok et par hundre tusen ekstra som “ikke finnes”) en identitet mot deres stemme i valget. Gladys, mi otra profesora en mi escuela de español, fortalte meg at mange stemmte på Evo med frykt. Evo er av urbefolkningen og godt likt blant de fattige. Noen steder på landsbygda ble folk truet med å bli eksludert fra samfunnet om de ikke stemte på Evo. I Sucre, om jeg ikke tar feil, var det over hundre stykker som hadde hadde stemt med det samme navnet! Valgsystemet her er ikke bunnsikkert, sikkert og visst, men en person kan heldigvis bare stemme en gang! Når man stemmer får man en fing duppet i noe blått, så heele fingen blir helt blå! Som et bevis på at man har stemt.

Avisa dagen etter valget

En president kan maksimum sitte to perioder, så etter disse 5 årene er Evo ferdig, om ikke han endrer lovene. Blir spennende å se hva mannen kommer til å gjøre for Bolivia!

Spennende med politikk? =)

¡Asi es mi vida, amigos!

2009-12-05T10:26:00.000-08:00

Tenk, nå skal jeg starte en blogg! Så er det bare å se hvor lenge den varer…=P

Jeg begynner med å fortelle kjapt hva jeg har gjort så langt i livet mitt: Jeg har gått barneskole og ungdomsskole. Og jeg er ferdig med videregående som ble avslutta med russetull. Ja, jeg likte (og liker) godt denne sangen som går sånn her: “Heres my key. Philosophy. A freak like me just needs infinty. Relax, take your time…” Jeg må nesten legge meg en link så dere kan høre sangen: Guru Josh Project - Infinity 2008

Akkurat nå er jeg i Cochabamba i Bolivia. Denne byen er mye større enn Sandnes. Det bor rundt 800 000 mennesker her, kanskje flere. Det er ikke alle som er registrerte. Byen ligger på ca. 2500 m.o.h., så ja, faktisk høyere enn Galdhøpiggen! Mye, om ikke alt, er annerledes fra hjemme. Folk, byggninger, mat, klimaet, naturen; ingenting er slik jeg er vandt med.

Jeg har bodd her i over tre måneder og har snaue tre måneder igjen. Alt jeg har å si, er at her er livet herlig! Ikke at jeg mislikte livet mitt før, tvert imot! Likevel, når russetiden var ferdig, da var det også jeg ferdig med Norge for en liten stund. Da stod dørene åpne for meg til å dra ut i den store verden og den muligheten kunne jeg ikke la meg gå forbi.

Det er mange måter å oppdage verden på. Jeg har valgt å gjøre det gjennom å jobbe som frivillig på barnehjem. Det angrer jeg heller ikke på! Barnehjemmet jeg jobber på heter Corazón Grande (stort hjerte). Det bor 19 flotte jenter her og det jobber folk her som lager god mat og som har tid til å vise omsorg for jentene. Med andre ord, Corazón Grande har et stort hjerte og er godt hjem! Jammen er jeg heldig som får jobbe her!

Dette her er barnehjemmet jeg jobber paa!

Alle jentene =)

Lucie, meg og Rosita

MEN nå nærmer det seg jul! Det er ikke snø her, men gode pepperkaker og julepynt! I år skal jeg ikke feire jul med familien min, men med 19 herlige jenter. Jeg gleder meg!

Folkens, slapp av og nyt juletida!